Inky fikk en liten tur i nabolaget først og var fornøyd med det - hun liker ikke å være utendørs dersom luftfuktigheten er for høy. Dessuten blir dette en altfor lang tur for henne, lille gollet mitt.
Det var mørkt og lite fotovennlig - i alle fall med min amatørlinse. Derfor har alle bildene noe underlige farger. Deler dem allikevel for det er egentlig en veldig fin rundtur fra Stemmen til Nasbøvarden og tilbake.
Tiny ble overlykkelig da han skjønte at det vanket langtur. Det er en stund siden nå.. Han romsterte rundt, drakk av samtlige vannpytter og været i luften etter spennende dufter. Over oss strevde to store ravner med å utføre avansert luftakrobatikk i de kraftige vindkastene. Selv plasket vi i søle og vann. Skogbrannfaren er definitivt over for denne gang!
Dette lille huset i sort blikk ligger langs stien. Jeg lurer på dets opprinnelige funksjon - det ser ikke ut til å være i bruk lenger.
Som dere ser på bildet, var stien relativt fuktig. Støvler og regnbukse var en god ting i dag!
Dette er Revemyr. Jeg liker dette stedet - det gjør langsnutene også. Hver gang vi kommer hit, vanker det tulltak. I dag var intet unntak! Tiny gravde fram en halvråtten rot fra bakken og løp frem og tilbake mens han kastet rota si i været og fanget den igjen på vei ned. Til slutt ble han sliten og vi kunne rusle videre.
Her ser dere Tiny utfolde seg i frilek. Han får meg alltid til å le når han er så tullete.
Etter Revemyr, kommer vi til den delen av skogen som brant for endel år tilbake. Stammene er fremdeles svarte, men de trærne som overlevde, begynner nå å komme seg ordentlig. De som ikke overlevde brannen, står der tørre, frie for bark og skraper greinstumpene mot himmelen. Noen av dem har ramlet over ende og gir med sine sølvfargede stammer en fin kontrast til høstfarget lyng og limegrønt, mykt gress.
Fra Revemyr går det oppover og oppover helt til Lillevarden. På dette tidspunkt mørknet himmelen faretruende og jeg forventet en skikkelig regnskyll. Mine bange anelser gikk i oppfyllelse og det begynte å regne ganske tett. Tiny glemte å være glad og ruslet bak meg en stund. Innimellom stakk han snuten inn i hånden min som for å spørre pent om ikke vi skulle snu og gå hjem igjen. Jeg forsøkte å oppmuntre videre turgåing ved å hjelpe med en kløe som plutselig oppstod under refleksvesten. Etter det fikk han faktisk fornyet energi og vi stavret oss vider oppover.
Her er Tiny litt trist og vil heller hjem. Det er rart hvordan mynders livsgnist blir fullstendig slukket av litt dråper fra oven! Vasse i det, ja! Drikke det, ja! Kanskje til og med plaske og løpe og leke i det! Men få det over seg i form av små, kalde tårer - neitakk!
Da vi kom opp til Lillevarden, kjente Tiny seg igjen. Han løp i forveien opp til en utkikksplass hvor vi pleier å ta en rast og spise niste. Både Odin og Inky har vært med opp hit flere ganger. Det vanker som regel noe godt på langsnutene også når vi raster. Jeg var litt skeptisk til å dele sjokoladen min med ham, men han fikk litt Grape Soda i hånden min som han slikket i seg med stor iver!
Enda et bilde fra Lillevarden. Etter å ha fått hevet blodsukkeret litt, fortsatte vi turen vår. Herfra er det strake veien til Nasbøvarden. Etter det første snøfallet kan det være litt vrient for en totaltblottetforretningssansturgåer som meg selv å finne stien her oppe, men heldigvis står det endel brøytestikker etter vinterens løypepreparering. På den måten slipper jeg å gå meg bort - noe som kan være ganske praktisk, har jeg funnet ut..
Mellom Lillevarden og "Storevarden" er det mye svartbrent skog. Furua her oppe er lav og litt forkrøplet, men det at den i tillegg er preget av skogbrannen, gir spennende fotomotiv. Jeg har ikke klart å fange dette på tilfredsstillende måte enda med kameraet, men gir ikke opp håpet.. Det blir flere turer opp hit i løpet av høsten.
Vi nådde varden i mørkt og regnfullt vær. Vi måtte selvsagt opp for å ta litt bilder, men etterpå bar det strake veien hjemover. Tiny kan faktisk ordet "hjem". Hvis jeg sier til ham "nå skal vi hjem!" mens vi er ute på tur, bråstopper han og stirrer på meg et øyeblikk før han tverrsnur og beiner avgårde samme veien vi kom. I dag, derimot, skulle vi fortsette ned på andre siden. De to veiene opp til varden er ganske forskjellige, så jeg vil heller gå rundt enn frem og tilbake. Har ikke reflektert over om en av dem er lenger enn den andre..
Her har jeg ytret ordene "nå skal vi hjem" og Tiny løp langt foran meg på stien før han stoppet og ventet på meg - han synes nok at jeg er veldig, veldig træg noen ganger! Her er litt bilder fra steder vi passerer på vei nedover:
Når vi var halvveis nede, stoppet jeg for å fiske frem nisteeplet mitt. Jeg delte skrotten med Tiny, som gumlet den i seg med største velbehag. Det er rart hva som smaker godt på tur! En kjip epleskrott hadde neppe vært noe å trakte etter hjemme i egen stue, men som ved et trylleslag blir skrotten den godeste godis ute i frisk luft!
Det er ikke vanskelig å se på bildene at epleskrotten er god! Etter vederkvegelsen var over, kunne vi fortsette hjemover.
På et tidspunkt passerer vi et sted som Tiny tidligere har tatt stand og stirret med lengselsfulle øyne utover myr og vann. Han grein og peip, ville ikke gå derfra og stirret fiksert på et punkt i horisonten. Vi har både før og etter dette passert elg, hjort, rev, ekorn, diverse fjærkre - både små og store - og en og annen liten mus, firfisle, stålorm og til og med hoggorm. Intet har forårsaket slik hjertesorg som det som befant som befant seg der ute akkurat den dagen. Tanken slo meg at den kanskje kunne være en streifulv, og senere den vinteren ble det rapportert om ulveobservasjoner i - vel, jeg har lyst til å skrive "området", men det er jo bokstavelig talt et vidt begrep når en snakker om ulv. De kan streife langt og lenger enn langt. Dessuten tror jeg nok at en fjær lett blir til ti høns når ulvehysteriet griper om seg som verst.. Uansett, jeg har aldri før eller siden sett Tiny reagere sånn, så hva det enn var, må det ha vært noe særdeles spennende.
Her er litt bilder til, bl.a. et rognebærtre. Det er godt med rognebær i år, så det skal bli mye gelé! Jumjum. Et gammel gjærtegn sier at treet ikke bærer tungt to ganger, altså dersom det er mye bær, blir det dårlig med snø. Jeg har funnet ut at det er bare spindel og pølsevev. Det blir massevis av snø selv om det har vært godt med rognebær. Derimot har jeg sett at dersom vinteren blir streng - og med det mener jeg kald - spiser fuglene godt av bærene tidlig om høsten.
Omsider kom vi ned til Stemmen igjen. Solen tittet frem innimellom skyene og spredte søndagsturgåere likeså. Tiny fikk øve seg litt på innkalling og passering - og jeg fikk testet om vesten hans har noen effekt på bekymrede forbipasserende. Jeg tror det - de som ruslet forbi i dag smilte i alle fall over hele fjeset da de fikk øye på vesten til Tiny, hvor jeg har skrevet med sprittusj:
"SVIU - Svært Vennlig Irsk Ulvehund" og "UNDER OPPLÆRING".
Her er i alle fall bildet av en VLIU (Veldig Lykkelig Irsk Ulvehund) som snart skal til å innta sofaen og snorksove resten av dagen! Hjemme møtte Inky oss i døra med en vennlig hale som svaiet fra side til side. Ulven måtte spyles på utsiden for han var sølete fra tåspiss til snutetipp! I skrivende stund ligger han oppned i dobbeltsengen. Både han og Inky har fått stekt laks og klarer seg dermed til kveldsmat. Jeg er ferdig med å blogge for i dag og skal nå se japansk anime sammen med sønnen. Altså en lat søndag ettermiddag - med solen strømmende gjennom stuevinduene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar