I dag er det en av de dagene. Jeg savner min Inky så veldig. Jeg tenker på henne nesten hver dag. Ting som minner meg om henne og som får meg til å le og si til mannen eller sønnen min; husker du det rare, som hun pleide å gjøre?
Men så plutselig kommer en dag som denne - og jeg savner henne så forferdelig at det bare gjør vondt.
Jeg lå på gulvet ved siden av Tiny, hvilte hodet på brystkassen hans og hørte det store hjertet slå taktfast. Så begynte bare tårene å renne. Da er det godt å kunne gjemme ansiktet i ulvepelsen så ingen skal se hvor lei meg jeg er. Tiny merket det og krøllet seg sammen. Krøp nærmere og la haka mot hodet mitt og det ene lange forbeinet over ryggen min.
Noen dager er det bare sånn - og da er det veldig godt med pelsterapi.
Tiny og Spliff er to snåle fyrer. Dette er noe av det rare de gjør:
Tiny er noen ganger et pipetryne. Han liker å sove utenom tur og mat - det legger han ikke skjul på. Når så lillebror kommer og vil leke, begynner han å beklage seg. Høylydt. Lange serenader iblandet enkelte knurr som begynner dypt nede i magen men ender i et langtrukkent og sørgelig skviiik. Spliff synes det er rågøy! Han legger seg oppå Tiny og biter ham i labbene. I skinnskjegget. I ørene. Noen ganger må vi be ham slutte og finne en leke til ham i stedet. Men Spliff vil helst bare ha Tiny.
Spliff er en tyv. Han er en mattyv. En sengetyv. Han stjeler leker, tyggebein, pinner - alt. Tiny er så tålmodig som en snill barnehageonkel og lar ham stikke av med alt. Jeg har liketil tatt Spliff på fersken i å forsøke å stjele en godis fra inni munnen på Tiny!! Han stod med hele snuten inni munnen hans - mens snille Tiny gapte som om han var hos tannlegen. Hvis Tiny går mot sofaen for å legge seg, skvetter Spliff inn foran ham og stjeler plassen rett for snuten på ham. Vi har fulgt med og lurt på når valpepasset til Spliff går ut på dato..
Men Tiny har sine egne metoder - og de viser at han er slu. Som en ulv. Hvis Spliff ligger på Tinys yndlingsplass i sofaen, later Tiny ganske enkelt som om han har funnet noe godt på gulvet. Han bærer det med seg til hundesengen borte ved ovnen (det er gjerne en liten barkbit eller lignende han har funnet) og later som om han slafser og spiser med stort velbehag. Spliff spretter opp og løper for å stjele det gode Tiny har. I mellomtiden spretter Tiny opp i sofaen og legger seg godt til rette med et dypt sukk. På dette punkt kan Spliff glemme å få rikket på Tiny på noen timer - det er sovetid!
Spliff er en kosegris. Han liker å ligge i sofaen eller på sengen og være helt inntil enten Tiny eller en av oss. Det er koselig. Hver morgen skviser han seg ned mellom ulven og meg i sofaen. Snart sover begge gutta godt oppned mens jeg har en frimerkestor plass å sitte på.. Hvis Tiny ligger på sengen, må Spliff likevel ligge midt i sofaen. Mens jeg lager te, legger han seg slik at når jeg setter meg på plassen min (jeg er som Sheldon Cooper og må ha min faste plass..), ligger han helt inntil meg. Gjerne med snuten bak ryggen min og forlabbene i fanget. Da er han veldig søt. Inntil han strekker på seg og nesten vipper tekoppen ut av hendene mine med de usannsynlig lange beina sine!
Ute på tur går Tiny og Spliff fint ved siden av hverandre. De kan "stå" (når vi må krysse veien og det kommer bil), "inn i siden" (gå i grøfta mens biler kjører forbi) og "på plassen sin". Tinys hale er alltid lykkelig. Den ender i en fin krøll som svinger opp og til høyre. Spliffs hale er mer som et langt tau. Haletippen hans vender alltid ned og mot venstre. På den måten lager de en liten sirkel med halene sine når vi går tur. Jeg må alltid smile når jeg ser de to rare halene.
Litt hver dag slutter Spliff å erte Tiny - og så ligger de på sofaen eller sengen ved siden av hverandre og bare koser. Spliff vasker ørene til Tiny grundig. Han vasker skjegget (som det nå bare er noen tuster igjen av!). Tiny grynter og lukker øynene. Synes nok det er litt godt. En sjelden gang vasker Tiny ørene til Spliff. Da er øret til spliff brettet tilbake og Tiny går til verket. Han liksom slipper den digre, rosa tungen sin ned i øret på Spliff gjentatte ganger med en liten klaskelyd. Spliff sitrer. Det kiler sikkert helt ut i værhårene!
Spliff liker ikke å være borte fra Tinyen sin. Hver gang Tiny og jeg skal trene med "Besøkshund-teamet", savner han ulven så fælt at snuten hans blir helt varm og tørr. Når vi kommer hjem, blir han kjempeglad og omtrent overfaller oss begge to! ("Hurra! Dere er hjemme igjen! Jeg trodde nesten jeg skulle være her helt mutters alene i hele evigheten, jeg!") Tiny er også glad for å være hjemme igjen hos Spliffen sin. Han leker litt før han går og legger seg - helt utslitt. De dagene får Tiny stort sett sove i fred. Jeg tror Spliff skjønner at han trenger det.
Når Spliff skal være snill med Tiny, løper han ikke fra ham mens de leker. Da sørger han for å løpe akkurat like fort som Tiny - så de kan løpe sammen.
Innimellom må Tiny minne Spliff på hvem som er sjefen. Da blir han bestemt og vil for eksempel ikke la Spliff få stjele pinnen. Spliff blir litt betuttet idet Tiny gir ham en skrape og lunter stolt avgårde med troféet sitt. Men så finner Tiny ut at å leke alene er kjedelig - og da hender det han biter hardt midt på pinnen, så den knekker i to deler. Så leker de sammen med hver sin bit.
Det er fint å ha to villbasser som Tiny og Spliff i hus.
