VOLVE - norrønt vǫlva, avledet av vǫlr, som betyr stav.

En volve var en spådomskvinne med evne til å se både fortid, nåtid og fremtid. Navnet volve kan vise til volvestaven. Det er ukjent hvordan den ble brukt, men den var betydningsfull og hadde antagelig en rolle i utøvelsen av spådomskunsten. Det var ikke bare volvene som behersket spådomskunsten - den ble regnet for en egenskap som ikke kunne tilegnes gjennom kunnskap. Selv om andre enn volvene var spåkyndige, var volvene den mest fremtredende gruppen og selv om kunnskapen eksisterte uten uten seid, var seid et viktig middel for å få tilgang til denne kunnskapen.
Volvene var altså seidkyndige.

Bildet er hentet fra Avaldsnes' hjemmeside og er en rekonstruksjon av en volve og hennes drakt.

Her er mange tråder å nøste sammen, så jeg lar dette med seid ligge litt og går tilbake til hva en volve egentlig var.

En volve var stort sett alltid en kvinne (det ble ansett for skamfullt for en mann å utøve dette virket, faktisk ble det forbundet med homofili). Hun levde for seg selv, alene eller med få slektninger, gjerne i utkanten av samfunnet. Hun var ofte omreisende, uten tilknytning til en spesiell gård/familie. Hun var motivillig til å dele sin kunnskap med andre og oppsøkte ikke fellesskapet.

Videre var hun gjerne fryktet, idet hun kunne være farlig å omgås. Seid kunne også brukes i onde hensikter mot folk. På tross av dette var hun respektert selv om hun ikke var av høy ætt. Hun hadde gjerne følge på sine reiser og ble oppsøkt av personer som søkte hennes kunnskap. Hun tok seg også godt betalt for sine tjenester der hun ble tilkalt for å gi råd i vanskelige situasjoner.

Trolig var spådom, evnen til å se folks skjebner, ikke volvens eneste virke. Hun kan ha hatt en rolle som tradisjonsformidler, drømmetyder, ha kunnskap om gjærtegn; naturen, planter og dyr. Hun hadde også ofte hest og følge av hund og katt. Jeg ser for meg en blanding av klok kone og trollkjærring!

Norrøn mytologi stod sterkt i vikingetiden. Det var ofte et uklart skille mellom det "virkelige liv" og mytologien. Historien bak volvene, er tett knyttet opp mot nornene. I mytologien var det nornene som tildelte menneskene deres skjebne ved fødselen og derfor hadde de kunnskap om alt som ville skje i deres liv. Nornene kunne velge å advare menneskene i deres drømmer, men det ville ikke endre på utfallet. Snarere var det en måte å forberede dem på det som skulle komme. Nornenes bånd til volvene gjorde at de kunne få ta del i denne kunnskapen - og dermed se både fortid, nåtid og fremtid.

SEID var en kultpraksis, et sett med ritualer som ble brukt som et middel for å få tilgang til kunnskap. Denne kunnskapen som ikke vanlige mennesker hadde. Det er få beskrivelser av ritualene men de involverte galder (sang) og kan kanskje sammenlignes med sjamanisme. Hensikten var innsikt og tolkning av hendelser. Seid var knyttet til fruktbarhet, kunnskap om avlinger, fremkalle hell, manipulere naturen til egen fordel, kommunisere med de døde eller gudene. Sort seid kunne være ødeleggende og rettes mot bestemte mennesker. For eksempel nedkjempe en fiende ved å forvirre eller ødelegge for dem.

Den sjamanske tradisjonen går ut på å hensette seg i en tilstand av ekstase/transe og på den måten la sjelen forlate kroppen og foreta en reise. Det har vært fremsatt teorier om at mangelen på beskrivelser av de hedenske ritualene kan ha noe å gjøre med kristen innflytelse. Trolldomskunster var som kjent ikke særlig populært blandt de kristne og var direkte forbundet med djevelen selv.


Litt tilleggskunnskap og linker:

Utdrag fra det Store Norske Leksikon:

Galder, trolldomssang, sang med magisk kraft; senere trolldom generelt. Slike magiske kvad inngår, i litterær utforming, i flere eddadikt. Særskilt må merkes et avsnitt i Håvamål, hvor Odin regner opp 18 trolldomssanger han kan; én kan stille bølger, én vekker hengte til live, én demper hat, én verner kjempende osv. Enda nærmere det faktiske grunnlag, virkelighetens magi, føres vi ved Skirnes lange besvergelse for å vekke Gerds kjærlighet til hans herre Frøy i eddadiktet Skirnesmål. Vi kan også danne oss en ganske tydelig forestilling om galder i det virkelige liv ut fra en rekke magiske runeinnskrifter og ut fra overleveringer i folkeminner. Galder kunne utgjøre et ledd i seid. Den hadde sitt eget versemål, galdralag.

Litt mer info om volver hentet fra skrift.no/mytologi:Volvene var kvinner som meistra trolldoms- og spådomskunst. Ifølgje Edda-diktet Hyndleljod (Hyndluljóð) stammar alle volver frå Vidolv (Viðólfr). Ordet volve (vǫlva, fleirtal vǫlur) kjem trulig frå vǫlr (‘rund stav’).

Edda-diktet Voluspå (Vǫluspá, ‘volvas spådom’) er lagt i munnen på ei volve. Ho fortel historia frå verda blir skapt og til undergangen, Ragnarok (Ragnarǫk). Etter dette kjem ei ny jord og ein ny himmel. Fagfolk er ikkje einige om den siste delen av diktet er tradisjonell norrøn tru, eller påverknad frå kristen tenking. Voluspå er eitt av dei tre viktigaste dikta med overlevert kunnskap om norrøn mytologi, i lag med Vavtrudnesmål og Grimnesmål. Voluspå blir rekna som det yngste av desse, truleg laga seint på 900-talet. Professor Gro Steinsland viser i boka Voluspå (1999) at diktet kan ha blitt laga av ein skald hos ladejarlane i Nidaros, men utan å ta endeleg stilling til teorien.

Voluspå

Voluspå nemner volva Heid (Heiðr):

Dei Heid ho kalla,
der til husar ho kom,  
spåvise volva.
Vakte ho gandar,
med seid fór ho stødt,
seida med ihug,
uneleg alltid
for illkyndt kvende.

Teksten viser til gand (gandr, ‘kjepp’) og seid (seiðr). Gand var ein stav brukt til trolldom, men ordet er òg brukt om sjølve trolldommen. Seid er trolldom, gjerne med song. Seid er oftast knytt til volver. Menn som dreiv med seid, vart skylda for at dei var kvinnelege. I Hyndleljod fortel gygra Hyndla (Hyndla) at Svarthovde (Svarthǫfði) er stamfar til alle seidmenn. I Ynglingesoga fortel Snorre at Frøya (Freyja) lærte æsene (æsir, eintal áss) seid, som var skikk hos vanene (vanir, eintal vanr), og at Odin (Óðinn) vart ein meister i seidkunsten.

Balders draumar, også kalla Vegtamskvadet (Baldrs draumar, Vegtamskviða) er eit seint gudedikt, kanskje frå 1100-talet, som ofte blir tatt med i utgåver av Den eldre Edda. Kvadet fortel om Odin som reiser til Nivlhel (Niflhel)  for å finne forklåringa på korfor Balder (Baldr) har så dystre draumar. Her vekkjer han ei daud volve og kallar seg sjølv Vegtam (Vegtamr). Volva fortel om det som skal hende når Balder døyr.

Grogalder (Grógaldr) er eit heltedikt som ofte blir tatt med i utgåver av Den eldre Edda. Svipdag (Svipdagr) vil ha Menglad(Menglǫð). Han vekkjer den daude mora si, volva Groa (Gróa), for at ho skal galdre over han før avreisa, altså synge trolldomssong. Handlinga held fram i Fjolsvinnsmål (Fjǫlsvinnsmál), og desse to kvada blir oftast presentert samla under namnet Svipdagsmål (Svipdagsmál).

I Skaldskaparmål (Skáldskaparmál) fortel Snorre korleis Groa ein gong prøvde å fjerne ein bit av ein brynestein frå panna til Tor(Þór) etter kampen mot jotunen Rungne (Hrungnir). 

Soga om Eirik Raude skildrar volva Torbjørg (Þorbjǫrg) som seidar. Framstillinga har parallellar i sjamanisme vi kjenner frå vår tid. Som i fleire andre sagaer sit volva på ein plattform, ein seidhjell (seiðhjallr), når ho seidar. Torbjørg treng hjelp frå nokon som kan synge det gamle trolldomskvadet Vardloker (Varðlokur), og ei kvinne på garden blir med på dette, trass i at ho er kristen. Dette kvadet lokkar fram mange vette som hadde vendt seg bort frå folket som budde på staden.


Her er litt om seid fra wikipedia:

Seid (av norrønt seiðr) er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi. Seid var å betrakte som skjult kunnskap i jernalderen og vikingtidens Norden.

I magien er det teknikkene selv som er virkekraftige, det dreier seg om handlinger som i seg selv er så kraftfulle at de virker uten gudenes hjelp. Det er tale om en svært kraftig kunnskap som kunne gi et menneske makt over liv og død. Den som seidet kunne ta vettet fra folk og påføre dem alle slags ulykker. Men kunnskapene kunne også anvendes positivt. Den seidende kunne se alt som var skjult, i fortid og framtid, stille sjø og storm og finne tapte gjenstander. Denne formen for kunnskap gjorde et menneske både fryktet og respektert.

I det norrøne samfunnet var seid hovedsakelig utøvet av kvinner som ble kalt for volver. Dog kunne en mann også drive med seid, men han nøt ikke samme respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for egri, den passive rollen i et homoseksuelt forhold, noe vikingtiden mente var svært skammelig. Seidmannen var trolig knyttet til ergi fordi seiden var oppfattet som et kvinnedomene.^[1] Odin lærte seg seid av vanegudinnen Frøya. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene.

Seid er ofte beskrevet i de norrøne sagaene. Den mest utførlige beskrivelsen finnes i Eirik Raudes saga. Der fortelles det om en volve på gården Herjolvsnes på Grønland. Både klesdrakt, utstyr og utførelse av trolldommen er nøye beskrevet.^[2] Snorre Sturlason forteller i Harald Hårfagres saga i Heimskringla at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid, Ragnvald Rettilbeine, var seidmann. Kong Harald likte ikke seidmenn, og fikk sin favorittsønn, Eirik Blodøks, til å brenne Ragnvald inne på Hadeland sammen med 80 andre seidmenn.