Og livet går videre..

Det er ikke engang to måneder siden jeg holdt rundt min elskede ulvehund Tiny for siste gang. Tiden legger dager og uker mellom nå og den tunge dagen i begynnelsen av august. Noen ganger savner jeg ham sånn at det gjør fysisk vondt. Det vil bli bedre med tiden, det vet jeg. Det gjelder å fylle dagene med små og store gleder - helt til den dagen kommer da minnet om Tiny gjør at jeg må smile eller le. Den ulvehunden var noe for seg selv, en riktig karakter. Det er nok av historier å ta av - som den gangen han sørget for at jeg fikk en flytur baklengs ut av en fluktstol foran fulle tribuner på et hesteshow ved Sørlandets Travpark. Akkurat da hadde jeg litt vanskelig for å se humoren i situasjonen, men latterbrølene fra tribunene kan tyde på at det var et noe komisk syn..

Dette bildet er et av de siste som ble tatt av Tiny og meg. Vanligvis synes han det var litt under hans verdighet å bli kysset og klemt på foran andre - det kunne vi heller gjøre når ingen andre var der. Han var jo en viktig og stolt ulvehund, skal vite. Men akkurat den dagen fikk jeg lov til å kose ekstra mye med ham. Det er kanskje noe av det vondeste ved å miste en ulvehund - det er så mye å miste. De har så sterk tilstedeværelse, både i kropp og sjel.

Savnet etter Tiny var så stort at jeg bestemte der og da at jeg aldri skulle ha en ny ulvehund i hus. Ikke tale om at jeg orket å utsette meg for noe slikt igjen. Men så fikk jeg spørsmålet om vi kunne tenke oss å gi en 3 år gammel ulvehundgutt et hjem... Jeg trengte ikke tenke på det engang - svaret ble ja.

Jeg er så utrolig glad for at vi bestemte oss for å adoptere Heike, som vi har kalt ham. Han er en snill, forsiktig, mild, kjælen og hengiven ulvehund. Spliff synes sin nye kompis er aldeles fantastisk og raser rundt i skogen, hopper og spretter, kaster pinner i luften og fanger dem igjen, vader uti hvert eneste myrhull han finner - og er i en tilstand av pur lykke. Det er en glede å se hvordan Spliff hjelper Heike å finne seg til rette hos oss, hvordan hans livsglede smitter over på Heike. De to løper nå side om side, ørene på halv åtte, halen flagrende bak dem, med våkne blikk og et digert flir om munnen!

Hjemme har Heike vent seg til senger og sofaer, tepper og puter. Han har lært å tigge godis i kjøkkendøra, ligge på fanget, sove middagshvil sammen med gubben - og han holder sakte men sikkert på å lære at katter også er familiemedlemmer. I går glemte han faktisk å jakte på Salsa idet hun frekt og freidig spaserte over ham der han lå midt i verandadøra og nøt ettermiddagens siste solgløtt.

Sofus har alltid vært en bekymret sjel og kommer nok til å trenge adskillig mer overtalelse. Men han kommer inn, spiser og sover godt i sengene våre i andre etasje - så med tid og stunder kommer de nok til å lære å bli.. vel, venner er kanskje et sterkt ord. Når det kommer til katter og hunder, er gjensidig respekt, fred og fordragelighet et mer realistisk mål.

Heike har tross alt bare vært hos oss en drøy uke - men det har vært helt fantastisk og vi er allerede blitt veldig glade i ham. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi får beholde både Heike og Spliff i mange, mange år fremover. Men uansett er det viktigste å ta en dag av gangen, nyte de fine dagene på heia og i skogen - og sørge for å få så mye pelsterapi som mulig :)

Velkommen kjære Heike, vi gleder oss til å bli ordentlig kjent med deg - og jeg vet at snart vil du oppta like stor plass i hjertene våre som det Inky, Tiny og Spliff gjør.

Magh Ithas Illan - Heike