Årets første vårmåned bringer alltid med seg en ukuelig optimisme hos meg; "hurra, nå er det vår!". Det spiller ingen rolle om snøen laver ned utenfor vinduet og legger seg tung på trær, busker og ventende vårløk i hagen. "Det er bare Kong Vinter som vil ha ett siste ord", tenker jeg med meg selv og blir veldig overrasket dersom snøen ikke er vekk påfølgende morgen. Det er den samme ukuelige optimisme som får meg til å begi meg ut på et frøsåingsregime som ville gjøre bygartneren grønn av misunnelse. Romaner må vike for frøkataloger i alle slags utgaver. De ligger parat på kjøkkenbordet, nattbordet, i bladkassa ved sofaen og til og med på badet! Jeg blar frem og tilbake og drømmer om frodige grønne planter til en
liten hage som forlengst er fylt til randen med bærbusker, roser, stauder, urter og
løk.
I vinduskarmen står små spirer og strekker på seg, de blir lange og tynne i det bleke lyset fra tidlig vårsol. I mars er det ikke noe problem; de tar ikke så stor plass enda, de bittesmå spirene som trenger seg sammen i ganske små potter. Når vi kommer til april, må de første spirene prikles og en ny porsjon frø skal i jorda. Før vi treffer mai, er kjøkkenbordet, stuebordet, alle vinduskarmene som vender mot syd og halve stuegulvet dekket av store og små potter med langstilkede og lysegrønne planter som skal ut og inn hver dag i to - tre uker for å vennes til utelivet. Men det er selvfølgelig ikke det største problemet. Den virkelige krisen melder seg når tiden er kommet for å finne en permanent plass til alle de små og store skattene mine. Jeg løper på kryss og tvers i hele hagen mange ganger, snakker med meg selv og forbanner plassmangelen, den dumme tuen med krypfredløs som har bredt seg utover og tar opp verdifull plass, sibiririsen som vokser som ugress, antall staudevalmuer (som øker fra år til år).. alle er de med på en konspirasjon for å forhindre at jeg setter ned så mye som en liten persilledusk i hagen vår.
