Mine foreldre, og da særlig min mor, har fra før ikke noe forhold til hund. Men hjortehunden Inky ble de fort glad i - og mor skjemmer henne bort på det groveste med kos og godis. Da vi fortalte nyheten om at vi skulle få et nytt tilskudd til familien - nemlig ulvehunden Tiny, la hun begge armene rundt Inky og hvisket at "hvis den dumme ulvehunden er teit, kan du komme og bo hos oss"! Men Tiny har vunnet min mors hjerte på kort tid. Nå kaster hun begge armene i været, roper "Tiny!" og riktig rufser i pelsen hans hver gang vi kommer på besøk. Hun deler ut brunostbiter (som er en godisfavoritt) og sitter gjerne på gulvet sammen med dem begge og godsnakker og koser. Ute på tur forsøker hun å få Tiny med på lek og moro, som den dagen i Hellevika da hun kastet snø i luften for å få ham til å hoppe opp og fange den - hvilket han gjorde, noe som er litt rart for det pleier ikke være så veldig gøy. Men han gjorde det kanskje for å glede min mor..?
Tiny gleder også både elever og lærere ved Kvadraturen Skolesenter i Marvika, "Skruen" på folkemunne, med sitt nærvær. Min samboer Tommy jobber som faglærer og arbeidsleder ved Skruen og kikker gjerne etter Tiny og Inky et par timer dersom jeg har noen ærend. Bustebartduoen synes det er spennende og svinser lykkelig rundt og hilser på alle. Inne på Tommy's kontor har Inky fast plass i en gammel toseter sofa. Hun tar seg gjerne en liten lur på kontoret mens matfar jobber. Tiny på sin side, håper at noen vil forbarme seg over ham og avse litt av lunsjen sin til fordel for en matglad ulvehund!
Tinys vennlige og tillitsfulle væremåte har gjort at jeg har fundert på om han kunne egne seg som besøkshund. Besøkshundtjenesten er et tiltak hvor frivillige kan bruke sin hund til å oppmuntre mennesker på sykehjem, eldresentre og andre institusjoner - kanskje også i fengselet? Undervisningen ved Skruen går nemlig inn under kriminalomsorgen og er en del av ettervern samt arbeidstrening for innsatte og folk fra overgangsboligen, hvorav de fleste er snille og godhjertede unge mennesker som har trødd feil i begynnelsen av livet. Derfor tok jeg en tur innom Skruen en dag for å høre deres mening.
Etter å ha fortalt litt om bakgrunnen til Tiny, spør jeg elevene hva de synes om en irsk ulvehund som besøkshund. "Gjør det noe at han er så stor?" Men jeg får til svar at det gjør ikke noe og at de har inntrykk av at jo større hunden er, jo roligere er den. "Nils" synes at det er behagelig med en hund som ligger og slapper av - "Det er beroligende - og det smitter", sier han.
I tillegg blir en så spesiell hund som den irske ulvehunden, lett et samtaleemne. Ikke mange kjenner til rasen - og dens historie. De som ikke har møtt en irsk ulvehund før, lurer ofte på om den er en såkalt "tøff" hund - det svarer jeg avkreftende på hver gang. Det fins ikke mange hunder som er like tålmodige, vennlige og som skyr konflikter - eller håndterer dem uten å ende opp i trøbbel - slik som den irske ulvehunden. Sånn er i alle fall Tiny; en liten diplomat!
"Du kan se det i øynene", sier en av elevene, "at de er snille". "Ja, særlig når de blir voksne. Det er en klokskap der - en slags gammel visdom" legger Tommy til. (Etter at vi fikk Tiny i hus, har han både lest i bladet Ulvehunden og kikket på nettsidene til Ulvehundklubben, hvor særlig veterangalleriet gjorde inntrykk..)
"Nils" synes at det burde finnes en hund i hvert hjem - det er positivt å vokse opp med et kjæledyr. "Du kan si alt til en hund", sier han. Tommy skyter inn at hjemme hos oss kaller vi det pelsterapi. Hvis en av oss har en dårlig dag, så legger vi oss ved siden av Tiny eller Inky og stryker på dem. Det går ikke lenge, så stiger humøret mange hakk. Det hender også av og til at vår tenåringssønn, når han kommer hjem fra skolen, slenger sekken fra seg, går rett forbi meg og dumper ned i dobbeltsengen til Tiny. Han slår begge armene rundt lilleulven og begraver fjeset i pelsen hans. Etter en liten stund kan han hilse på meg og fortelle fra dagen sin - kanskje.. Og Tiny, han bare blunker litt med et mykt blikk og sukker tungt før han sover videre og drømmer om - ja, gudene vet, men det ser ut som han drømmer om lek med bestekompisen Lloyd og store, saftige kjøttstykker.
"Men ikke bare mentalt er det positivt med hund, også fysisk. De må jo ut på tur hver dag, så får en morsjon" poengteres det.
Jeg lurer på om det er noen av dem som kunne tenke seg å få besøk i fengselet av en hund som Tiny. Det tror de ville bli satt pris på og nikker. "Det burde være hunder fast i fengselet - det hadde vært veldig godt for miljøet", sier "Nils". Han har selv tilbrakt en del tid bak murene. Han nevner også at mange av dem som sitter inne har et forhold til hund. Da kan det sikkert være godt å få hilse på en firbent kompis innimellom - en trofast venn som ikke dømmer en utfra sosial status eller rulleblad.
Mens vi har sakket sammen, har Inky krøpet opp i sofaen til Tommy og Tiny har lagt seg på gulvet foran beina til "Ramse", sjefen for malerne. Han har stukket innom for å få seg litt lunsj med gutta og en prat. Det virker som de fleste trives på skolen i Marvika. Allikevel må "Robert" tilstå at han ikke liker at Tiny kommer på besøk - han er redd for store hunder! Men "han der", sier han og peker på Tommy, "han er det er aldri noe stress med". Jeg smiler litt for meg selv og stryker gubben raskt på kinnet. Her inne er det ingen som flirer av en slikt kjærtegn. Derimot høster det stor jubel at "Robert" kryper baklengs inn i sofaen da Tiny forsøker å gi ham et ulvehundkjærtegn i form av en våt snutenuss! Tiny blir igjen forvist til plassen under lunsjbordet på pauserommet - hvor han tar jobben med å passe på at ingen smuler går til spille, svært alvorlig.
"Robert" synes han har fått nok av hunder og vil gjerne gå for å jobbe litt i stedet. Han og "Terje" forsvinner ut i verkstedet. Men først, idet "Robert" skal til å smyge seg ut døra med skuldrene opp under ørene og armene foran seg for å unngå en nysgjerrig ulvesnute, stopper jeg ham og lurer på om jeg får lov til å komme med et tips. Det får jeg lov til, så jeg forklarer hvordan han burde rette seg opp og se med et fast blikk på Tiny og be ham gå vekk, med bestemt stemme. Han gjør et forsøk, men så kommer Tiny litt for nærme og dermed blir han til en saltstøtte igjen. Men jeg synes han var tøff, jeg! De modige er dem som ser det de er redd for i øynene! ..og de som kikker inn i øynene til Tiny, skjønner snart at her er det ikke noe å være redd for - vennligere hund enn en irsk ulvehund skal en lete lenge etter!
Om det blir besøkstjeneste på Tiny, vil tiden vise. Han skal få lov til å bli litt eldre og finne roen først. I mellomtiden kan han øve seg nede på Skruen, hvor han er en utmerket ambassadør for rasen - og kanskje på eldresenteret hvor min mor jobber. Der har allerede Inky vært på besøk og spredd glede. Det gleder i alle fall meg når de som ikke har anledning til å ha hund selv, kan få sjansen til å hilse på så flotte hunder som Tiny og Inky, og ikke minst bli kjent med to fantastiske raser. Selv har vi forelsket oss helt i den skotske hjortehunden vår Inky og den irske ulvehunden, personifisert i Tiny, vår tillitsfulle, kloke, rampete, komiske, klumsete, snille og lykkelige bustebart!
Noen sider om terapihund- og besøkshundtjenester:
http://lokal.rodekors.no/Distrikt_hjemmesider/Vest_Agder_rode_kors/lf/Kristiansand/Besokstjenesten/Omsorg/Visitortjenesten/
http://www.rodekors.no/distriktsider/telemark_rode_kors/aktiviteter/omsorg-og-toleranse/besokshund-/
http://www.kursagenten.no/3/Tjenestehund-terapihund-1877.aspx?sted=0
