Det er da fantastisk å ha en trofast turkamerat! Når jeg finner fram de grønne "jaktbuksene" og islenderen, gjesper Inky høyt og strekker på seg - hun vet at nå blir det skogtur. I kort avstand fra huset vårt har vi flere fine tursteder. Vi går gjerne om formiddagen, når skogen er stille og det ikke er noen andre ute på tur enda. Ravnen lager lyd over oss og små fotspor i snøen avslører det lokale dyrelivet. Vinteren har malt skogen i en dempet fargepalett, slik at himmelen synes ekstra blå på skyfrie dager. Luften føles frisk og ren når det har snødd og alle lyder blir dempet.
Jeg er både selskapssyk og glad i å skravle, men når jeg går på tur bare sammen med Inky, får jeg tid til å lytte etter noe annet enn lyden av min egen stemme. Det jeg hører er ro - og det er lett og se at også Inky setter pris på dette. Hun setter seg gjerne ned på en høyde sammen med meg. Hun er ikke utålmodig etter å komme seg videre, sitter bare og glipper med øynene og snur hodet mot vinden. Det er et privilegium å ha muligheten til å gå slike turer i skog og mark sammen med min trofaste turkamerat, Inky.
