tirsdag 21. oktober 2014

Inky-min-dinky-doo


Da Inky kom til oss som 5-åring, var hun stille og høflig. Gjorde alt vi sa med hodet lavt og blikket nedslått. De første dagene gikk fotsporene hennes kun mellom ytterdør, seng og matskåler. Ikke det at hun spiste så mye.

Vi hadde ingen tidligere erfaringer med mynder og stusset litt over dette (vid)underlige vesenet.

Hun fant selv ut at skapet under trappa (egentlig et rom som skal bli garderobe med skyvedører) var en trygg plass å ligge. Fra kommoden på badet hentet hun en av mine strikkejakker til å ligge på. Vi tok henne med jevne mellomrom inn til oss i stua, hvor hun lå høflig en stund og mottok kos - men så returnerte hun til skapet sitt. Til sist måtte vi bare gi etter og kjøpte en ekstra madrass så hun i det minste skulle ligge behagelig i skapet sitt. Genseren fikk hun selvfølgelig beholde.

Vi følte at noe måtte til for å få Inky til å tine opp litt og trives hos oss. Noen ganger, når jeg gikk tur med henne, fikk jeg et bildet i hodet av at jeg gikk midt i en flokk med hjortehunder. Akkurat da kunne hun ta et par prøvende trav fremover før hun sakket av og igjen gikk høflig ved min side. Derfor slo det meg - hun trengte noen pelskledde venner.

Dermed gikk jeg innom dyrlegen og et par dyrebutikker i byen. Jeg fikk henge opp lapper om at vi ønsket kontakt med andre myndefolk. Noen ga meg det tipset å bruke internett! De foreslo å ta kontakt med en dame som skulle ha tre borzoier. Som sagt så gjort og så fikk Inky og jeg være med på tur med de vakre langsnutene.

Det første treffet ble en suksess - i alle fall ble det klart at Inky trengte løpevenner! Fra da av ble internett et middel til å finne og holde kontakt med langsnuteentusiaster. Jeg opprettet en FB-konto og startet en blogg.

Etter hvert kom vi i kontakt med mange fantastiske myndefolk. Inky syntes det var stor stas med spoling. Hun begynte å komme ut av skallet sitt, både ute og på hjemmebane. Den første dagen hun møtte oss i døra med en vennlig hale svingende fra side til side og et mykt blikk, var lykken stor.

Fra da av reiste Inky og jeg land og strand rundt for å få treffe langbeinte speedmonstre - vi begynte også å se oss om etter en kompis til henne. Enter Tiny. En radmager og bekymret liten ulvehund. Men under Inkys veiledning ble stress og bekymring snart snudd til lekelyst og lykke. De to fant etter hvert hverandre helt og har siden det holdt sammen i tykt og tynt.







Men vår kjæreste Inky var allerede 5 år da hun kom til oss. Nå skulle vi så gjerne sett at hun hadde vært 1 år! Eller yngre. For hun er nå, nesten 9 år gammel, kommet til veis ende i livet. Vi har visst om en god stund at helsen hennes skranter. Vondter og skjevheter, kreft og andre aldersrelaterte plager har omsider gjort at hun nå må få slippe. Det har vært så uendelig tungt å ta avgjørelsen. Våkennetter og mange samtaler med en klump i brystet som ingenting kunne ta vekk. Men vi vet alle at tiden er kommet. 

Når avgjørelsen først var tatt, så følte jeg en slags ro. Men den turen til dyrlegen for å avtale en dag, er det tyngste jeg noengang har gjort. Det føltes som å gå til skafottet med en søster, mitt trofaste og lojale turfølge, min sjelevenn Inky - hun har satt dype spor og det kommer til å bli veldig vanskelig å komme over at hun snart ikke er mer.

Disse siste dagene sørger vi for at er de beste vi kan gi henne. Kos og klem, all den godisen hun har lyst på og kjøreturer til favorittplassene hennes, som skolen i Marvika og hjemme hos mine foreldre på Slettheia.

Min mor sier at Inky og Tiny er hennes "barnebarn med pels"! De får alltid masse kos, oppmerksomhet og brunost når de kommer på besøk.

Mine foreldre bor i en rolig gate uten mye trafikk, så bustebartene får alltid gå løs til en lekeplass som ligger litt lenger nede i gata. Det måtte vi også gjøre da vi var der for siste gang med jenta vår. Plutselig fikk Inky øye på en katt og dermed satte hun etter!! Jeg lo høyt av trollet mitt - katten reddet seg opp på et garasjetak. Heldigvis er hun gammel og stivbeint, hvis ikke hadde den katten nok brukt opp et av sine 9 liv! Slikt har hun ikke funnet på siden Tiny var valpete og hun var rampete sammen med ham!


Jeg samler på slike minner. De blir gode å ha senere.

I morgen tidlig kommer en veterinær hjem til oss. Inky pleier å sove etter morgenturen i gata hos oss. Vi har planlagt det slik at veterinæren kommer mens Inky ligger og sover. Hun skal få sovne inn her i stua sammen med oss, pakket inn i ullgenseren sin - den samme som hun hentet fra kommoden og tok med seg inn i skapet den gang hun kom til oss.

Inky skal ut på sitt siste store eventyr.

Den roen jeg har hatt de siste dagene føles tyngre og tyngre ettersom klokka tikker mot hennes siste stund. Jeg blir nødt til å skrive dette nå, for i morgen tror jeg ikke at jeg kommer til å klare det. Jeg har planlagt at etter alt er over, skal Tiny og jeg gå en lang tur på heia. Det tror jeg vi begge kommer til å trenge.

- . - . - . - . - . - . - . -

Inky har hatt et langt liv. Hun, som de fleste valper, ble hentet og brakt med hjem av håpefulle valpekjøpere. Etter en stund flyttet hun tilbake til oppdretter - valpekjøperne syntes hun var så umulig at de ikke ville ha henne lenger! Inky skulle få være hos oppdretter til hun roet seg, men endte opp med å bli boende der sammen med en stor flokk hjortehunder. Hun var lavest på rangstigen og oppdretter følte etter hvert på det at hun fortjente et eget hjem hvor hun kunne få stå først i køen når godis og kos skulle deles ut.


Vi er så uendelig takknemlige for at vi fikk lov til å gi henne det hjemmet.

Her hos oss har hun fått så mye oppmerksomhet, godis og kos hun har ønsket. Hun har hatt masse mynde(og hunde!)venner. Hun har kommet ut av skallet sitt og blitt en rampete krokodille, et speedmonster som det siste året har fått flere løpeskader p.g.a. sine tulltak. Hun har hatt sin "valp", vært oppdrager og veiviser. Hun har på sine eldre dager blitt litt senil og glemt det meste om husregler. Hun har stjålet mat og gått på kjøkkenet, tigget ved bordet - og fått! Hun har jaktet på katt og Tiny. Heldigvis er han snill, for i vår og sommer har han blitt stemplet av en hjortishjørnetann rett som det er!




Livsgleden hennes har det siste året slått ut i galskap og trolling, løping og busing. Det har vært helt herlig å se hvordan hun har funnet tilbake til den hun engang var som unghund! Full av liv, slik en hjortehund skal være. Inne har hun også - innimellom den viktige sovingen som er obligatorisk for mynder - slått seg løs. Hun har lekt med Tinys leker! Jaget sin egen hale! Bjeffet lykkelig!

Vi vet innerst inne at det er akkurat som det skal være at hun nå er kommet til veis ende. Det er fordi vi er så inderlig glade i henne at vi må sørge for at hennes siste dager blir fine, at hun får en god avslutning. Men det er likevel tungt.

Samtidig har vi en annen vidunderlig bustebart i huset som vi ikke må glemme, vår kjære Tiny. Han har skjønt at noe er på gang. Lenge har han voktet over Inky. Om hun har hatt en dårlig dag, har han vært der ved hennes side. Hver gang hun har gått langt nok på tur, har han ligget ved siden av henne og ventet til vi har snudd for å gå hjemover. Han har merket når hun har hatt vondt og ligget på gulvet ved sengen hennes for å passe på henne. Han har vært med på alle dyrlegebesøk og kikket oppmerksomt på hva veterinæren har gjort med henne. Nå har har snart ikke sin Inky lenger, han heller. Det kan bli tungt for ham, noe vi må forsøke å hjelpe ham med.

Jeg håper lange turer på heia og i skogen vil hjelpe. Dessuten har vi møtet med Røde Kors neste uke. Det blir spennende å se om vi duger som besøkshundekvipasje! Til våren vi jeg gjerne ta opp igjen det med lydighet og se om vi kan klare å ta lydighetsmerket. Han er glad i å samarbeide, han ulven vår. Han liker å jobbe - så det skal han få lov til.


Men han trenger også en kompis i hus. En firbeint venn å gå på tur sammen med, løpe og leke med. Noen postet et bilde med en tekst på FBsiden min. Der står det: Hunder kommer inn i livet vårt for å lære oss om kjærlighet. De forlater oss for å lære oss å takle tap av en vi elsker. En ny hund vil aldri erstatte den gamle, men den vil utvide hjerterommet vårt. Hvis du har elsket mange hunder, har du et veldig stort hjerte. Og det vil aldri slutte å vokse, så lenge du har en hund å elske!

Det er i grunnen fint skrevet. Jeg forstår tanken bak det. Jeg har hatt mange dyr opp igjennom, men aldri har noen gjort så stort inntrykk på meg som de to langsnutene våre. Det er noe helt spesielt med dem. Faktisk så er jeg så inderlig glad i Inky at det er vanskelig å se for seg å skulle få en ny hjortehund i hus. Hvordan kan en annen hjortehund noengang bli bra nok? Så god som vår Inky? Det er sånn det føles.

Men det er en langsnute, en vakker langbeint en med mykt blikk som har fanget oppmerksomheten vår - en blanding av hjortehund og borzoi. En gutt på drøye året som trenger sitt helt eget hjem. Kanskje får Tiny en lillebror?




Det er godt å ha noe å glede seg til i en tid som også føles veldig tung.


I dag skal jeg vaske og rydde litt, putte blomster på bordene. Jeg skal steke elghjerte til Inky, som hun er så glad i. En tur ut for å tusle i gata. Resten av dagen blir vi på sofaen sammen, hører på musikk, surfer på nettet og ser film. Inky er lykkeligst når familien er samlet, når hun får litt magekos og noen godord innimellom. Det er vanskelig å stoppe tårene fra å trille mens jeg skriver dette. Det kommer til å bli tungt å kjenne på savnet av vårt lille hjerte. Heldigvis har vi mange gode minner. Som da hun jaget en katt opp på et garasjetak på Slettheia!

Lille Inkyen vår. Inky-min-dinky-doo.



torsdag 2. oktober 2014

Tur til Bergen, en snill bustebart og lillesøs!

Jeg setter virkelig pris på mine turer til vestlandet, nærmere bestemt Bergen. Kjøreturen er avslappende, naturen er fantastisk flott, Bergen er en fin by og det er veldig koselig å hilse på min gode og snille lillesøs. Bare velstand!

Jeg hadde veldig lyst til å ha med både Inky og Tiny, men fornuften måtte seire denne gangen. Leiligheten søster og mannen bor i, er ikke akkurat stor-hund-vennlig. I tillegg meldte yr om regn, regn og atter regn. Hjortisen er ikke så veldig begeistret for det våte element, derfor fikk hun late seg hjemme hos papsen. Sønnen dro på lan, så de kunne virkelig slenge beina på bordet (evt. i sofaen) og kose seg.

Her er bilder fra turen:


Byglandsfjord var først stopp på vei til Bergen.

Tiny syntes det var godt å strekke på beina og avkjøle seg.

Haukelifjell. Litt gråere vær ettersom vi nærmet oss..

Litt solglimt på fjellet.
Veiarbeid ga anledning til nistespising i bilen.

God velkomstmiddag. Nam!

Noen fant sengen min nesten med en gang...

Chico er en trygg og snill "onkel" for Tiny.

"Har du noe godt i den sekken da tante???"

To som etter hvert er blitt riktig gode venner.

Tiny gikk på et punkt lei av å være veloppdragen.
Chico lurer på hva i all verden han driver med!!

Det var litt trist å måtte vende snuten hjemover
etter et så koselig besøk!
Men Tiny lengtet nok hjem etter å ha vært mye
på farten denne sommeren.

Den fineste delen av turen var Hardanger.

Eplehøsten var nesten over!

Jeg fikk da kjøpt med noen godsaker likevel.

Det lysnet ettersom vi nærmet oss Odda.

Vakkert med solstråler som bryter gjennom skydekket.

Etter å ha nesten blitt most av en trailer i en tunnel
og rastet utenfor Odda, begynte vi på Røldalsveien.

Her var det bare jeg som fikk strekke på beina.

Tiny ble muligens litt fornærmet for det...

Litt kamikazefotografering fra førersetet.
Sikkerheten ble selvfølgelig ivaretatt på beste måte!

Røldal badet i solskinn.

Veiarbeid på fjellet betydde omkjøring.
Love it! PS. Sjekk brøytestikkene!!

Endelig langtur på fjellet!
Haukelifjell er ekstra vakkert i høstskrud!

Gjett om det var en som ble glad for å strekke på beina!!

Vindblåst og vakker ulvegutt.


Etter Haukelifjell kjørte vi strake veien.
Vel hjemme var det to som ble overlykkelige
for å se hverandre igjen!