Den lille gutten og ulvehunden..

Da vi var på bærtur en hel gjeng for en tid tilbake, hadde turens minstemann og Tiny en liten kosestund sammen. Det var så rørende å se de to "prate" med hverandre. Begge var så forsiktige og ga fin øyekontakt. Tiny er flink med de små og han la seg ned på siden og viste magen, noe som ble belønnet med litt magekos. Kloke, snille Tiny.

Omvei til sopp...

Jeg dro med meg Tiny på en liten ekskursjon langs Fjellmannsvegen i dag. Det er bratt, veldig bratt å klatre opp for å finne stien. Jeg puster og peser, hveser og piper. I grunnen har jeg funnet ut at min kondisjon har to topper i løpet av året, og to bølgedaler. Jeg er i best form tidlig vinter og sen vår/ tidlig sommer. Forklaringen er at midtvinters er det vanskelig å komme seg på langtur pga. snødybden. Om sommeren er det varmen som setter en stopper for langturer. Derimot er det flott å traske noen timer i skogen om høsten og tidlig om våren, når snøen forsvinner. Så på denne tiden av året høres jeg ut som en astmatisk storrøyker med lungeemfysem ved anstrengelse..

Målet for turen i dag, var å finne sopp. Fangsten, tilsatt en hel boks fløte, smør og hvitvin, vil ikke klare å erstatte kaloritapet forårsaket av klatreturen.. Særlig når fangsten består av tre små kantarell! Utsikten var allikevel verd klatreturen.

I iveren etter å finne sopp, gikk vi oss bort bittelitegranne. Det ble belønnet med dette flotte området som bonden antagelig har tiltenkt noen fårete dyr. Et gammelt steingjerde omringet lysningen. Tiny galopperte lykkelig avgårde for å undersøke - det gikk elgtråkk på kryss og tvers. Heldigvis er han mynde og ikke sporhund! Selv om han nok skulle ønske at han var husky på turen i dag, hehe..

I tillegg til at området var infisert av perverse mengder flått, hentet vi en diger sky fluer på toppen av heia. Det var litt morsomt. På vei opp: ingen fluer. På toppen: masse, masse fluer. På vei ned: masse, masse fluer!

Det summet så høyt at det var som å stå i nærheten av en bikube. De satt seg på armene, på tøyet, i ansiktet og på kameralinsen. Eneste måten å holde flueskyen i sjakk, var å være i bevegelse. Hver gang vi stoppet, tok skyen oss igjen og landet på oss. Tiny fikk et aldri så lite hysterisk anfall da vi stoppet en liten stund for å ta en rast. Men så resignerte han og fikk samtidig et litt pussig uttrykk, noe som bildet over viser. Jeg måtte le, men det er kanskje litt dårlig gjort når han synes det er så fælt..?

Etter at vi kom hjem, måtte jeg bruke en lang stund på å lokalisere alle flåttene. Grøss. Jeg fant over 20 stk. på ulven - og selv fant jeg en i BH'en min. (Skriiiiiiiiiiik!) Jeg brant øyeblikkelig undertøyet og sprayet hele meg med en antiflåttspray. Slikt skulle være ulovlig - flått, ikke spray.

Udyr til tross, jeg synes det var en veldig fin omvei til ubetydelige mengder sopp!

Morgentur til Stemvann med pelskameratene!

I morges var det så kjølig ute at frostrøyken stod om hodet på både dyra og undertegnede da vi begynte å trave mot Stemvann. "Trave" er kanskje å ta litt hardt i.. vi ruslet avgårde i ujevn tempo. Jeg har igjen begynt med lommafullavgodispåtur både for å oppmuntre hjortisen til å gå bare *litt lenger og for å trene med ulvisen. Altså foregår turen på følgende måte:
Ulven løper lykkelig i forveien. Hjortisen henger langt etter. Jeg stopper og lokker på hjortisen, som - idet hun skjønner at jeg har godis i hånd - graver dypt og finner energien til å småjogge helt bort til meg. Ulvisen oppdager øyeblikkelig at hjortisen får noe godt og kommer stormende for å innkassere sin del av godisen. Etter å ha trent litt stå og på plass med ulven, rusler vi alle videre. Gå til begynnelsen av avsnittet og gjenta.

Mellom stien og veien flyter en liten elv/forvokst bekk. For å komme over på turstien må vi krysse en heller tvilsomt innretning som med litt godvilje kan kalles en bro. Den er holdbar nok, i alle fall om en passer på å tråkke langs spikerslaget. En planke eller to har knekt der noen har forsøkt å trampe over midt mellom to bærere..

Etter et lite stykke kommer vi til et sandtak. Det er ikke stort og veldig gjengrodd. Da Inky var i god form, pleide hun å løpe runder her! Hun satte avgårde og brukte hele sandtaket, løp med letthet opp de bratte sidene i løs sand og kom som et utvær ned igjen litt lenger bort. Tiny pleide å henge langt etter. Han ble sliten etter en liten runde og dessuten fikk han ikke fatt på henne, så han klynket og beklaget seg. Nå er det Tiny som løper villmann her, kaster vedkubber i lufta (her ligger et lite vedlager også) og er helt fyr og flamme. Inky bare står og ser på - eller legger seg i gresset litt i utkanten.

Her er jordet "vårt". Det har pleid å bli veldig vått her om høsten, men i sommer gravde bonden opp og la ny drenering. Snilt av ham, synes jeg. Vi liker nemlig å ta en liten løpestopp her. Det er rart hvordan mynder kan rusle avgårde på en sti, men straks en kommer til et åpent område, slipper de alle hemninger og løper av hjertets lyst! Ulvehunden er jo litt mer makelig anlagt, så et slikt jorde har ikke helt den samme effekten på Tiny som på hjortisen. (På vei tilbake fikk hun faktisk en kort raptus her!!)

Etter jordet er det blåbærskog og soppskog. Det har vært masse blåbær i år - men nå er de snart ferdige og tyttebærplukking står for tur. Og sopp!

Enda en tvilsom "bro". Inky liker ikke å gå over her og finner alltid en alternativ vei. Hun bruker litt tid og ender opp med å bli skikkelig sølete (det er ikke så mye en bekk som et gjørmehull som her skal forseres..).

Omsider kom vi frem til Stemvann. Det er nå vakkert her på en stille og litt høstlig dag i slutten av august. Vi var akkurat litt for sent ute til et flyktig fotoøyeblikk - når sola står opp, blir det ofte et lite drag i lufta. Vinden stryker over vannflaten og visker ut det perfekte speilbildet av naturen rundt Stemvann.

Pelskameratene bryr seg ikke om krusninger på vannflaten - de lager flere! Det er fint for dem å vasse ut her. Det blir ikke brådypt, men de kan gå på skråfjellet utover i vannet. Vi må alltid stoppe en lang stund her slik at de kan bade (les: vasse) og drikke seg utørste.

Til slutt gir Inky meg det blikket som sier at: "Nå er det på tide å gå hjem. Evt. gi meg godis. Hvis det er tomt for godis, så går vi i alle fall rett hjem."

Regnfull tur til Nasbøvarden med ulvehunden Tiny

I dag ville jeg gå en skikkelig langtur, uansett vær. Det var rimelig høstlig i morges, men på tross av det pakket jeg sammen kamera (med en brødpose rundt, slik at regnværet ikke skulle sette en stopper for fotograferingsambisjonene mine), litt niste i form av et eple, en sjokoladebit og Grape Soda på termos.. Ulven fikk refleksvest på, jeg i full regnmundur, og så dro vi avgårde.

Inky fikk en liten tur i nabolaget først og var fornøyd med det - hun liker ikke å være utendørs dersom luftfuktigheten er for høy. Dessuten blir dette en altfor lang tur for henne, lille gollet mitt.

Det var mørkt og lite fotovennlig - i alle fall med min amatørlinse. Derfor har alle bildene noe underlige farger. Deler dem allikevel for det er egentlig en veldig fin rundtur fra Stemmen til Nasbøvarden og tilbake.

Tiny ble overlykkelig da han skjønte at det vanket langtur. Det er en stund siden nå.. Han romsterte rundt, drakk av samtlige vannpytter og været i luften etter spennende dufter. Over oss strevde to store ravner med å utføre avansert luftakrobatikk i de kraftige vindkastene. Selv plasket vi i søle og vann. Skogbrannfaren er definitivt over for denne gang!

Dette lille huset i sort blikk ligger langs stien. Jeg lurer på dets opprinnelige funksjon - det ser ikke ut til å være i bruk lenger.

Som dere ser på bildet, var stien relativt fuktig. Støvler og regnbukse var en god ting i dag!

Dette er Revemyr. Jeg liker dette stedet - det gjør langsnutene også. Hver gang vi kommer hit, vanker det tulltak. I dag var intet unntak! Tiny gravde fram en halvråtten rot fra bakken og løp frem og tilbake mens han kastet rota si i været og fanget den igjen på vei ned. Til slutt ble han sliten og vi kunne rusle videre.

Her ser dere Tiny utfolde seg i frilek. Han får meg alltid til å le når han er så tullete.

Etter Revemyr, kommer vi til den delen av skogen som brant for endel år tilbake. Stammene er fremdeles svarte, men de trærne som overlevde, begynner nå å komme seg ordentlig. De som ikke overlevde brannen, står der tørre, frie for bark og skraper greinstumpene mot himmelen. Noen av dem har ramlet over ende og gir med sine sølvfargede stammer en fin kontrast til høstfarget lyng og limegrønt, mykt gress.

Fra Revemyr går det oppover og oppover helt til Lillevarden. På dette tidspunkt mørknet himmelen faretruende og jeg forventet en skikkelig regnskyll. Mine bange anelser gikk i oppfyllelse og det begynte å regne ganske tett. Tiny glemte å være glad og ruslet bak meg en stund. Innimellom stakk han snuten inn i hånden min som for å spørre pent om ikke vi skulle snu og gå hjem igjen. Jeg forsøkte å oppmuntre videre turgåing ved å hjelpe med en kløe som plutselig oppstod under refleksvesten. Etter det fikk han faktisk fornyet energi og vi stavret oss vider oppover.

Her er Tiny litt trist og vil heller hjem. Det er rart hvordan mynders livsgnist blir fullstendig slukket av litt dråper fra oven! Vasse i det, ja! Drikke det, ja! Kanskje til og med plaske og løpe og leke i det! Men få det over seg i form av små, kalde tårer - neitakk!

Da vi kom opp til Lillevarden, kjente Tiny seg igjen. Han løp i forveien opp til en utkikksplass hvor vi pleier å ta en rast og spise niste. Både Odin og Inky har vært med opp hit flere ganger. Det vanker som regel noe godt på langsnutene også når vi raster. Jeg var litt skeptisk til å dele sjokoladen min med ham, men han fikk litt Grape Soda i hånden min som han slikket i seg med stor iver!

Enda et bilde fra Lillevarden. Etter å ha fått hevet blodsukkeret litt, fortsatte vi turen vår. Herfra er det strake veien til Nasbøvarden. Etter det første snøfallet kan det være litt vrient for en totaltblottetforretningssansturgåer som meg selv å finne stien her oppe, men heldigvis står det endel brøytestikker etter vinterens løypepreparering. På den måten slipper jeg å gå meg bort - noe som kan være ganske praktisk, har jeg funnet ut..

Mellom Lillevarden og "Storevarden" er det mye svartbrent skog. Furua her oppe er lav og litt forkrøplet, men det at den i tillegg er preget av skogbrannen, gir spennende fotomotiv. Jeg har ikke klart å fange dette på tilfredsstillende måte enda med kameraet, men gir ikke opp håpet.. Det blir flere turer opp hit i løpet av høsten.

Vi nådde varden i mørkt og regnfullt vær. Vi måtte selvsagt opp for å ta litt bilder, men etterpå bar det strake veien hjemover. Tiny kan faktisk ordet "hjem". Hvis jeg sier til ham "nå skal vi hjem!" mens vi er ute på tur, bråstopper han og stirrer på meg et øyeblikk før han tverrsnur og beiner avgårde samme veien vi kom. I dag, derimot, skulle vi fortsette ned på andre siden. De to veiene opp til varden er ganske forskjellige, så jeg vil heller gå rundt enn frem og tilbake. Har ikke reflektert over om en av dem er lenger enn den andre..

Her har jeg ytret ordene "nå skal vi hjem" og Tiny løp langt foran meg på stien før han stoppet og ventet på meg - han synes nok at jeg er veldig, veldig træg noen ganger! Her er litt bilder fra steder vi passerer på vei nedover:

Når vi var halvveis nede, stoppet jeg for å fiske frem nisteeplet mitt. Jeg delte skrotten med Tiny, som gumlet den i seg med største velbehag. Det er rart hva som smaker godt på tur! En kjip epleskrott hadde neppe vært noe å trakte etter hjemme i egen stue, men som ved et trylleslag blir skrotten den godeste godis ute i frisk luft!

Det er ikke vanskelig å se på bildene at epleskrotten er god! Etter vederkvegelsen var over, kunne vi fortsette hjemover.

På et tidspunkt passerer vi et sted som Tiny tidligere har tatt stand og stirret med lengselsfulle øyne utover myr og vann. Han grein og peip, ville ikke gå derfra og stirret fiksert på et punkt i horisonten. Vi har både før og etter dette passert elg, hjort, rev, ekorn, diverse fjærkre - både små og store - og en og annen liten mus, firfisle, stålorm og til og med hoggorm. Intet har forårsaket slik hjertesorg som det som befant som befant seg der ute akkurat den dagen. Tanken slo meg at den kanskje kunne være en streifulv, og senere den vinteren ble det rapportert om ulveobservasjoner i - vel, jeg har lyst til å skrive "området", men det er jo bokstavelig talt et vidt begrep når en snakker om ulv. De kan streife langt og lenger enn langt. Dessuten tror jeg nok at en fjær lett blir til ti høns når ulvehysteriet griper om seg som verst.. Uansett, jeg har aldri før eller siden sett Tiny reagere sånn, så hva det enn var, må det ha vært noe særdeles spennende.

Her er litt bilder til, bl.a. et rognebærtre. Det er godt med rognebær i år, så det skal bli mye gelé! Jumjum. Et gammel gjærtegn sier at treet ikke bærer tungt to ganger, altså dersom det er mye bær, blir det dårlig med snø. Jeg har funnet ut at det er bare spindel og pølsevev. Det blir massevis av snø selv om det har vært godt med rognebær. Derimot har jeg sett at dersom vinteren blir streng - og med det mener jeg kald - spiser fuglene godt av bærene tidlig om høsten.

Omsider kom vi ned til Stemmen igjen. Solen tittet frem innimellom skyene og spredte søndagsturgåere likeså. Tiny fikk øve seg litt på innkalling og passering - og jeg fikk testet om vesten hans har noen effekt på bekymrede forbipasserende. Jeg tror det - de som ruslet forbi i dag smilte i alle fall over hele fjeset da de fikk øye på vesten til Tiny, hvor jeg har skrevet med sprittusj:

"SVIU - Svært Vennlig Irsk Ulvehund" og "UNDER OPPLÆRING".

Her er i alle fall bildet av en VLIU (Veldig Lykkelig Irsk Ulvehund) som snart skal til å innta sofaen og snorksove resten av dagen! Hjemme møtte Inky oss i døra med en vennlig hale som svaiet fra side til side. Ulven måtte spyles på utsiden for han var sølete fra tåspiss til snutetipp! I skrivende stund ligger han oppned i dobbeltsengen. Både han og Inky har fått stekt laks og klarer seg dermed til kveldsmat. Jeg er ferdig med å blogge for i dag og skal nå se japansk anime sammen med sønnen. Altså en lat søndag ettermiddag - med solen strømmende gjennom stuevinduene!

Kveldstur til tisteljordet..

Det har vært varmt og lummert i hele dag. Insektene har surret ekstra hektisk og varslet om tordenvær. Tidligere i kveld kom en diger øyenstikker inn i stua vår! Tommy måtte fange den med begge hendene og så åpnet jeg døra så han kunne slippe den ut igjen. Tiny var også helt statisk, så på tross av en relativt kraftig middag og et glass vin, tok jeg kameraet over skulderen og gikk en kveldstur med ham. Nede ved tisteljordet var det masser av de største øyenstikkerne. Metallisk blågrønn i fargen fløy de sikksakk over himmelen på jakt etter mindre insekter. Jeg forsøkte å ta bilder av dem, men det gikk selvfølgelig ikke med mitt kamera. Derimot fungerer det helt fint hvis en får lyst til å krype rundt på alle fire og ta bilder av små blomster, mose og strå. Visst er kveldshimmelen vakker, men det er også et vissent blad med flammende røde farger som ligger i gresset og tar høsten på forskudd. Tørken har faktisk gjort at mye allerede har fått høstlige farger. Det skal bli godt med litt regn..

Her er i alle fall noen av bildene fra kveldsturen vår: