Morgentur til Stemvann med pelskameratene!

I morges var det så kjølig ute at frostrøyken stod om hodet på både dyra og undertegnede da vi begynte å trave mot Stemvann. "Trave" er kanskje å ta litt hardt i.. vi ruslet avgårde i ujevn tempo. Jeg har igjen begynt med lommafullavgodispåtur både for å oppmuntre hjortisen til å gå bare *litt lenger og for å trene med ulvisen. Altså foregår turen på følgende måte:
Ulven løper lykkelig i forveien. Hjortisen henger langt etter. Jeg stopper og lokker på hjortisen, som - idet hun skjønner at jeg har godis i hånd - graver dypt og finner energien til å småjogge helt bort til meg. Ulvisen oppdager øyeblikkelig at hjortisen får noe godt og kommer stormende for å innkassere sin del av godisen. Etter å ha trent litt stå og på plass med ulven, rusler vi alle videre. Gå til begynnelsen av avsnittet og gjenta.

Mellom stien og veien flyter en liten elv/forvokst bekk. For å komme over på turstien må vi krysse en heller tvilsomt innretning som med litt godvilje kan kalles en bro. Den er holdbar nok, i alle fall om en passer på å tråkke langs spikerslaget. En planke eller to har knekt der noen har forsøkt å trampe over midt mellom to bærere..

Etter et lite stykke kommer vi til et sandtak. Det er ikke stort og veldig gjengrodd. Da Inky var i god form, pleide hun å løpe runder her! Hun satte avgårde og brukte hele sandtaket, løp med letthet opp de bratte sidene i løs sand og kom som et utvær ned igjen litt lenger bort. Tiny pleide å henge langt etter. Han ble sliten etter en liten runde og dessuten fikk han ikke fatt på henne, så han klynket og beklaget seg. Nå er det Tiny som løper villmann her, kaster vedkubber i lufta (her ligger et lite vedlager også) og er helt fyr og flamme. Inky bare står og ser på - eller legger seg i gresset litt i utkanten.

Her er jordet "vårt". Det har pleid å bli veldig vått her om høsten, men i sommer gravde bonden opp og la ny drenering. Snilt av ham, synes jeg. Vi liker nemlig å ta en liten løpestopp her. Det er rart hvordan mynder kan rusle avgårde på en sti, men straks en kommer til et åpent område, slipper de alle hemninger og løper av hjertets lyst! Ulvehunden er jo litt mer makelig anlagt, så et slikt jorde har ikke helt den samme effekten på Tiny som på hjortisen. (På vei tilbake fikk hun faktisk en kort raptus her!!)

Etter jordet er det blåbærskog og soppskog. Det har vært masse blåbær i år - men nå er de snart ferdige og tyttebærplukking står for tur. Og sopp!

Enda en tvilsom "bro". Inky liker ikke å gå over her og finner alltid en alternativ vei. Hun bruker litt tid og ender opp med å bli skikkelig sølete (det er ikke så mye en bekk som et gjørmehull som her skal forseres..).

Omsider kom vi frem til Stemvann. Det er nå vakkert her på en stille og litt høstlig dag i slutten av august. Vi var akkurat litt for sent ute til et flyktig fotoøyeblikk - når sola står opp, blir det ofte et lite drag i lufta. Vinden stryker over vannflaten og visker ut det perfekte speilbildet av naturen rundt Stemvann.

Pelskameratene bryr seg ikke om krusninger på vannflaten - de lager flere! Det er fint for dem å vasse ut her. Det blir ikke brådypt, men de kan gå på skråfjellet utover i vannet. Vi må alltid stoppe en lang stund her slik at de kan bade (les: vasse) og drikke seg utørste.

Til slutt gir Inky meg det blikket som sier at: "Nå er det på tide å gå hjem. Evt. gi meg godis. Hvis det er tomt for godis, så går vi i alle fall rett hjem."