Venner for livet - del 2

Dette er historien om to pelskamerater. Hvordan Tiny kom til oss, har jeg skrevet om tidligere - dette bloggeriet handler om hvordan Inky og Tiny ble venner. For det er slik at alt er en tilvenningsprosess. Inky hadde allerede utviklet en sterk følelse av tilhørighet og eierskap overfor oss, huset og tingene hennes. Det var ikke bare enkelt i begynnelsen å skulle dele på senger, leker, kos og oppmerksomhet!

De første dagene så hun øyensynlig på Tiny som en gjest. Hun synes det var artig og koselig, særlig på tur. Hun bød på lek og moro og gjorde seg voldsomt til for nykommeren. Etter en uke begynte hun å stirre på meg, så stirret hun på Tiny. Frem og tilbake. Jeg forstod godt hva hun mente. "Når skal vi levere tilbake den der, da?"

Klok som hun er, tok det ikke lang tid før hun skjønte at den derre ulvesaken skulle bo her - sammen med oss. Tiny på sin side gjorde sitt beste for å blidgjøre den mellomfornøyde hjortehunden. Som den dagen han fikk låne yndlingsbamsen til Inky, den vi hadde med første gang vi traff henne. Vi hadde alle hatt den med i sengen, den hadde ligget i sofaen. Til og med kattene hadde sovet sammen med den. Vi gjorde dette for at hun skulle bli kjent med luktene i huset vårt og av oss før vi hentet henne hjem.

Tiny lå der med bamsen (som egentlig er en liten gyllenbrun hund med store, floppye ører) mellom forbeina. Han koste med den og dyttet i den med snuten. Så stoppet han opp og reiste seg med bamsen i munnen, gikk bort og la den pent oppå Inky som lå på en av hundesengene i stua. Jeg lo, tok bamsen og ga den tilbake til Tiny. Men enda en gang tok han bamsen og la den forsiktig oppå Inky - den skulle hun ha.

Verre var det den dagen han kom til å tisse på Inkys yndlingsmadrass og strikkegenser inne i garderoben under trappa.. Det må nevnes at Tiny ikke var husren, så det tok en liten innkjøringsperiode å lære ham å tisse ute.

Det var en fin dag så jeg tuslet ut og inn av terrassedøra og puslet med litt ymse husarbeid. Plutselig ble jeg oppmerksom på en rar lyd.. og så løp jeg! Fikk fatt i ulven og ledet ham ut døra, slik at jeg kunne rose ham ute for de siste dråpene som havnet i blomsterbedet. Deretter gikk jeg for å finne en bøtte med såpevann.

Etter at madrassen var lempet i garasjen, tepper og genser puttet i vaskemaskinen og gulvet var vasket, satte jeg meg ned et øyeblikk. Plutselig reiste Inky seg fra plassen sin, gled på lange bein ut i ganga for å undersøke hva som hadde hendt. Ikke en lyd. Så snudde hun og gled gjennom stua og ut på terrassen. Tiny labbet lykkelig etter henne, ørene vippet opp og ned. Men øyeblikket etter hørte jeg et fres-brøl-bjeff-glefs, alt på en gang. En kort, men brutal lyd. Så kom hun glidende inn igjen og la seg på sengen. Etter henne kom en svært ulykkelig Tiny med et klipp helt ytterst i den ene øreflippen som det dryppet små bloddråper fra.

Beskjeden var ikke til å misforstå; ikke kødd med plassen min under trappa!

Det rare var, at etter dette hadde hun ikke lyst til å ligge på koseplassen sin igjen. Det at Tiny tisset der, hadde liksom ødelagt for henne. Men vi synes det var deilig - for fra den dagen har hun ligget i stua sammen med oss hele tiden! I tillegg begynte hun å godta at Tiny la seg ved siden av henne. Fra da av lå de sammen på dobbeltsengen, side om side med beina flettet inn i hverandre eller rygg mot rygg.

Tiny fortsatte å tisse inne et par uker til, men så var det helt slutt. Dynene vi kjøpte og brukte som hundesenger fordi det var så enkelt å kjøre dem i vaskemaskinen ved et uhell, ble byttet ut med et par skikkelige madrasser. Tiny fikk sin egen kasse med leker og tyggeting og roen begynte å senke seg i huset.

Så fikk Inky løpetid..

Endelig skjønte Inky hvorfor vi hadde tatt med en sånn ulvehund hjem - det var jo fordi han skulle være hennes kjæreste! Soleklart! Hun flirtet uhemmet og prøvde å lure ham med seg på utflukter. Vi passet på som en hel bataljon smeder! Tiny var uhyre respektfull og hørte på oss hver gang vi irettesatte forsøk på valpeproduksjon. Vi, som nettopp hadde oppnådd ro og fred i hjemmet, måtte gjennom en ny og slitsom periode - ikke minst var det slitsomt for Tiny. Han glemte å spise og var dypt ulykkelig i sin kjærlighetssorg.

Fordelen med løpetiden, var at Tiny fikk sjangs til å utvikle seg fra valp til unghund før han ble kastrert. Etter at roen atter senket seg i hjemmet, ventet vi ytterligere noen uker før hans edlere deler ble.. modifisert til det beste for hus- og sjelefreden.

På denne tiden begynte det å bli tydelig at de to hadde funnet hverandre fullstendig. Inky, som frem til da hadde blitt med meg på vi-to-helt-alene-turer for å kose oss, snudde seg i døra og ville ikke gå før Tiny også ble med. De søkte mot hverandre på tur og gikk fra valp-oppdrager-rollene til to gode og likestilte følgesvenner.

Vi har fremdeles små episoder her hjemme. F.eks. liker ikke Inky griseører eller -labber, okse-unevnelige, struper og andre rare tyggeting. Hvis Tiny har vært så ufin å legge noe slikt på sengen hennes, jobber hun fælt for å bli kvitt det. Hun feier det først ned av sengen. Det er som regel ikke nok. Etter å ha stirret på tyggetingen en stund fra sengen, går hun ut på gulvet og feier det videre bortover med nesen. Vi kan høre gnikkelyden fra snuten hennes idet hun gnir den mot gulvet for å dytte det ekle bort fra soveplassen.

Tiny på sin side, synes at Inky kan være ganske umulig. Hun går jo rett ut døra enda de har fått beskjed om å sitte og bli! Slik uhyrlig oppførsel går da ikke an? Han stirrer forferdet på oss og så på Inky som helt uanfektet strener avgårde. I tillegg er hun litt kjedelig som ikke vil lekesloss på tur - bare løpe (i beste fall).

Også på andre områder er de uenige. Tiny synes vann er kjempegøy. Inky synes vann er teit. En gang gikk han bort til henne etter et bad og ristet seg(!!) Hun glippet med øynene, ristet seg omhyggelig og strente bort til meg. Etterpå satt hun på skotuppene mine og furtet.. lenge.

På tross av ulikhetene, henger Inky og Tiny sammen som erteris. De deler gladelig på kos, oppmerksomhet, soveplass og godis. De spiser av hverandres matskåler og går side om side på tur. De er rett og slett venner for livet..