Venner for livet - del 1

Inky var uhyre forsiktig og underdanig da hun først kom til oss, på grensen til selvutslettende. Jeg hadde forberedt meg på å være flokkleder allá Cesar Millan, men fant raskt ut at jeg måtte være veldig myk med Inky. Vi hadde bestemt oss for noen få regler før vi hentet henne; ikke lov å ligge i sofaen, ikke lov å gå på kjøkkenet og ikke lov å være i andre etasje (hvor vi har soverommene) og til sist, men ikke minst, ikke lov å jage kattene. Reglene ble innført, men med silkehansker. Hun trengte kun et kremt eller et fast blikk for å skjønne når hun beveget seg på tynn is.

De første ukene gikk jeg alltid med Inky i bånd på tur. Flere ganger underveis ropte jeg på henne og så fikk hun kos og ros hvis hun kom bort til meg. Derfor gikk det ikke lenge før jeg lot henne gå løs - hun kom hver eneste gang jeg sa navnet hennes og holdt seg i nærheten hele tiden. Stadig kjente jeg en fuktig snute mot håndflaten min. Hun gjorde det ofte i begynnelsen. Kom opp på siden av meg og stakk snuten inn i hånden min, som for å sjekke at alt var i orden.

Det gikk godt og vel tre måneder før vi kjente at nå var hun virkelig vår hund og at hun hadde funnet seg helt til rette hos oss. Lykken var stor første gang hun møtte oss i døra med et våkent blikk og halen vennlig svaiende fra side til side.

På turene ble hun stadig tøffere. Inky, som først gikk utenom vannpytter, vadet nå forsiktig ut og smakte på vannet. Fremgangen hadde mye å gjøre med vårt faste turfølge. Min bror, som hadde fått seg en søt grosservalp, ble med på oppdagelsesferd hver uke. Inky's selvtillit vokste sammen med Odin. Hun tok rollen som reservemamma, viste vei og var med på oppdragelsen av den vesle, men robuste valpen.

Senere var jeg med og startet opp en liten myndegruppe. Her var sloughi, whippet, saluki og borzoi. Så spennende! Inky livnet til og for første gang så jeg henne i full utfoldelse! Hun løp litt nølende til å begynne med, fulgte de andre med blikket, tok et par trippende skritt mot dem, jaktørene kom på.. men så! Så sprang hun plutselig fremover og hev seg inn i leken! Ikke lenge, snart var hun tilbake ved min side - som et sjenert barn. Men så glad jeg ble da hun langet ut for første gang og sprang som bare mynder kan springe!

Det tok ikke mange treffene før Inky var helt med i gruppa. Hun stormet avgårde og koste seg ordentlig, noe hele kroppspråket viste. Hun tok lengre og lengre turer vekk fra meg - og når hun kom innom, så var det med et triumferende blikk! Så stolt! Dette var pur lykke.

Hjemme var hun stadig like høflig, rolig, forsiktig og unnselig. Hun valgte selv en soveplass i et lite rom under trappen til andre etasje. Der skal det bli garderobe en gang, med skyvedører, når vi får tid og lyst. Inntil videre ble det en liten hule til Inky. Første gang hun la seg der, hentet hun stikkegenseren min og et par bukser fra kommoden på badet og la dem på gulvet for å ha det godt og mykt. Så fikk hun sin egen madrass og et mykt teppe der inne. Strikkegenseren fikk hun også beholde.. som en liten trygghet om natten. Vi lot henne ligge i fred når hun la seg i hulen sin - men synes nok at hun tilbrakte mye tid alene under trappen...

Etter hvert hentet vi henne inn til oss når hun hadde fått sove i fred en stund. La oss sammen med henne på dobbeltsengen i stuen. Hun ble kost med, puslet og stelt med. Inky lå der med lukkede øyne. Innimellom sukket hun dypt og skjelvende, strakk på beina og sprikte med tærne. Av og til fikk vi et lite, forsiktig slikk på armen, halsen eller kinnet som takk. Snille, gode jenta vår..

På denne tiden begynte Odin å bli stor og sterk. Han brukte hele kroppen sin, ville gjerne bryte og lekesloss og Inky ble ofte offer for brutale sammenstøt med villbassen Odin. Han var i den mest krevende alderen og det var ikke lett å temme de kreftene han viste for dagen i den perioden. Dette gjorde at vi måtte ta en pause fra turene våre sammen med Odin og broderen.

Så fikk hun sin første løpetid hos oss - og så strakk hun en muskel i den ene skulderen. Begge hendelser gjorde at det gikk flere uker før vi igjen kunne være med på treff sammen med andre langsnuter, eller Øvrebøhundene, som vi også var blitt kjent med. I denne perioden begynte det å demre at go'jenta vår trivdes best sammen med andre firbeinte. Vi følte på det å skaffe en livsledsager til Inky - og enda en trivelig pelskamerat til hele familien.

Nye rasediskusjoner fulgte. Vi syntes det var utrolig viktig å finne en hund som passet vår Inky i temperament og væremåte. Vi var så heldige å få låne en 7 måneder gammel ulvehundjente noen dager. Hun var så rolig og snill med Inky. Derfor avgjorde vi at hund nummer to måtte bli enten en hjortehund eller en ulvehund.

En dag kom sønnen og spurte om hund nummer to kunne være hans. Han hadde mest lyst på en ulvehund, og det måtte helst være hannhund. Jeg ble positivt overrasket! Vår tenåringssønn var noe lunken til idéen å få hund i hus i utgangspunktet, men nå hadde Inky klart å sjarmere ham til å ønske seg en helt egen hund!

Ikke lenge etter fant jeg en annonse på Finn om en unghund, en fin ulvehundgutt.. Jeg sendte en mail og så ventet vi i spenning, men fikk aldri noe svar på den første mailen.

Deretter var vi innom flere andre hunder, men det skulle bli den første lilleulven jeg fant på Finn som kom til å bli vår go'gutt. Men dét er en helt egen historie som jeg har skrevet om i et annet innlegg...

Historien fortsetter i innlegget Venner for Livet - del 2