Da jeg satt i sofaen litt tidligere i kveld og så film, strakk meg meg plutselig ubevisst etter labben til Tiny. Jeg ville bare holde i den som jeg pleide - og et øyeblikk glemte jeg at han ikke lå der lenger, på plassen sin i sofaen. Hjertet sank og følelsen er helt ubeskrivelig vond.
Jeg tok med meg laptopen på sengen i stedet - forelesninger på youtube om kvantemekanikk og fysikk, kaos og karneval for min hjerne. Noe annet å tenke på. Men så kom igjen den overveldende følelsen av savn. Jeg fikk nesten ikke puste. Da hører jeg en forsiktig tassing i trappa - og snart har jeg den våte snuten til Spliff på kinnet mitt. Så kryper han oppi sengen og legger seg helt inntil meg. Nå ligger han her og trøster. Jeg vet at når jeg føler meg bedre, går han ned og legger seg i sofaen i stua - hvor han trives best.
Han har gjort dette mange ganger nå - nesten hver eneste gang jeg blir overveldet av følelser, sorg og savn over min kjære Tiny, da kommer Spliff og legger seg ved siden av meg med hodet i fanget eller helt inntil meg. Og han blir til hjertet slår normalt igjen.
Tiny gjorde det samme for meg sist høst da jeg mistet min kjæreste dronning Inky. Mynder knytter seg til sine eiere på en helt spesiell måte, tror jeg. Det er akkurat som om de føler det jeg føler - og jeg kjenner det i magen om de ikke har det bra.
Det eneste jeg angrer med å få bli kjent med disse sjelene, er at jeg ikke gjorde det tidligere i livet. Jeg er takknemlig for Inky, for Tiny og for Spliff - og for fremtidige sjeler som på en eller annen måte knyttes sammen med min med disse ubrytelige båndene.
søndag 16. august 2015
onsdag 5. august 2015
Tiny - vår lille kjempe
Det er enkelte ting her i livet som er så tungt at det nesten ikke er til å holde ut. Dette er en av de tingene.
Vår kjære ulvehund Tiny har kommet til veis ende i livet så altfor tidlig. For de som ikke har hatt en slik hjertevenn, er det sikkert vanskelig å forstå hvilke følelser som er involvert når noen mister sin hund. Men for meg er ikke Tiny "bare en hund". Han har vært min følgesvenn, min beskytter, mitt hjerte disse årene. Jeg har fulgt ham på reisen helt fra jeg hentet ham som en radmager og usikker liten valp på 10 måneder - og frem til han i høst og vinter nådde høyden i sitt liv.
Nesten 70 kg., sterk og utholdende, veiviser og fast holdepunkt for vår lille nykommer, hjortehund x borzoien Spliff. Husets og familiens vokter, brumlebass og klok patriark - men med et evig lekent sinn og en livslykke som har kommet frem når han har løpt villmann i skog og mark. Alltid med et digert glis om munnen og glimt i øyet.
Det å se ham falle sammen i løpet av våren og sommeren, tape nesten 10 kg, det meste muskelmasse, få stadig større smerter - det har vært utrolig tøft. Det har føltes som om livet hans har rent ut mellom fingrene mine uten at jeg ha kunnet gjøre noe for å stoppe det. Fysioterapi og massasje hjalp en stund, men ikke nok til å holde plagene fra livet.
Smertestillende har lindret noe. Kiropraktoren gjorde en kjempejobb - og det var tydelig at Tiny satte stor pris på det. Dessverre sa han rett ut at alt han kunne bidra med var brannslokking. Så lenge Tiny har slike skader som han har, vil han aldri bli bedre. Vi har kjempet så hardt for at han skulle ha det bra - bra nok til å kunne glede seg på tur, løpe og leke med sin lillebror Spliff og sine andre hundevenner. Men det har bare ikke vært tilstrekkelig - Tiny har snart ikke mer å gå på. Så han skal slippe å kjempe mer. Han har vært tapper lenge nok og vi synes han har fortjent å avslutte med noe verdighet i behold. Patriarken vår. Vår lille store kjempe med det vidunderlig vakre hjertet. Empatisk, tenkende, klok, verdig - men også rampete, egenrådig og humoristisk.
I tre år har Tinys faste plass vært ved siden av meg i sofaen - når vi ikke har vært på tur. Der sover han godt. Innimellom kikker han opp og ser om jeg fremdeles er der ved hans side. Så strekker han på seg og legger en labb i fanget mitt. Det har knapt gått en dag uten at jeg har sittet slik og holdt fast i den ene baklabben hans. Det er slike ting jeg kommer til å savne. De små tingene som preger dagen og som gir trygghet og glede.
Hver morgen har vi kosestund. Da setter han seg i sofaen ved meg. Som et menneske sitter han, med rumpa i sofaen og beina på gulvet. Han lener seg mot meg og nyter kosen sin. Å få gnidd ørene er best. Etterpå rister han på hodet så det fyker hår og sikkel i alle retninger - spesielt oppi tekoppen min. Det er likegreit, for når vi er ferdige med å kose er det tid for morgentur.
Han er nemlig glad i rutinene sine, vår Tiny. Det gjelder å passe på. Er kveldsmaten bare 15 minutter forsinket, sier han fra med et bestemt og forurettet boff.
Jeg husker en julemiddag som strakte seg utover kvelden. Plutselig begynte den ellers så høflige Tiny å gå fra gjest til gjest og stirre dem fast i øynene. Det var tydelig at han synes gjestene burde gå hjem så han kunne få nattero.
Tiny har passet på meg like mye som jeg har passet på ham. Hver gang jeg har vært syk, har han ligget der ved min side. Da har han ikke minnet meg om tur men tålmodig ventet til jeg har blitt bra nok til å kunne gå i skogen. Da vi mistet vår elskede hjortehund Inky sist høst, var han der og trøstet meg. Han satt seg ved siden av meg i sofaen og lente seg mot meg. La hodet inntil meg og dyttet forsiktig i meg med snuten. Han lot meg ligge oppå ham og grine ned i pelsen hans. En ulvehundkropp er stor nok til å holde rundt, god og varm med et hjerte som slår trygt og taktfast inni brystkassa.
Jeg har aldri vært flink til å snakke om eller vise følelser overfor folk - ikke engang mine nærmeste. Men disse store myndene har gjort noe med meg - det har å gjøre med betingelsesløs kjærlighet, klokskap, lojalitet, uegennytte og sensitivitet eller intuisjon. Kall det hva du vil. De har truffet meg rett i hjertet. Satt dype spor - og nå føles det som om hjertet holder på å gå i tusen biter og kan aldri bli helt igjen.
Men jeg vet at det med tiden vil bli bedre. Med tiden vil en ny pelskledd venn flytte inn og la oss bli kjent med ham/henne. Vi vil lære å elske denne nye like mye som vi nå holder av vår ulvehund Tiny. Men dette er tanker som kommer fra hodet - mitt hjerte sier "aldri mer". Denne sorgen orker jeg ikke gå gjennom en gang til. Det er bare for tungt - så tungt at jeg vet ikke om jeg klarer å holde det ut.
Da vi sist høst måtte si våre farvel til vår kjære Inky, var jeg nødt til å skrive om det dagen før - jeg visste at jeg ikke ville finne styrke til det den dagen hun sovnet inn med hodet i fanget mitt. Slik er det nå også. Jeg skriver dette i dag fordi når dagen kommer som vi må si farvel til vår Tiny - og den kommer så altfor fort - vil jeg være ute av stand til å skrive dette..
Til min kjære Tiny:
Når dagen kommer, vit at jeg skal forsøke å være rolig og trygg, slik at du også kan føle deg rolig og trygg.
Vit at du er elsket og at dette vi gjør for deg er nettopp fordi vi er så inderlig glade i deg.
Du har betydd så mye for oss. Takk for all den glede du har gitt oss.
Hvis det finnes noe slikt som en regnbue, gå over den og se etter Inky - hun vil vise deg vei. Sammen skal dere igjen løpe side om side på sterke og friske bein, over grønne sletter, gjennom dype skoger - inntil vi sees igjen, enten på den andre siden av regnbuen eller i mine drømmer.
Ditt hengivne menneske, Lene.
Vår kjære ulvehund Tiny har kommet til veis ende i livet så altfor tidlig. For de som ikke har hatt en slik hjertevenn, er det sikkert vanskelig å forstå hvilke følelser som er involvert når noen mister sin hund. Men for meg er ikke Tiny "bare en hund". Han har vært min følgesvenn, min beskytter, mitt hjerte disse årene. Jeg har fulgt ham på reisen helt fra jeg hentet ham som en radmager og usikker liten valp på 10 måneder - og frem til han i høst og vinter nådde høyden i sitt liv.
Nesten 70 kg., sterk og utholdende, veiviser og fast holdepunkt for vår lille nykommer, hjortehund x borzoien Spliff. Husets og familiens vokter, brumlebass og klok patriark - men med et evig lekent sinn og en livslykke som har kommet frem når han har løpt villmann i skog og mark. Alltid med et digert glis om munnen og glimt i øyet.
Det å se ham falle sammen i løpet av våren og sommeren, tape nesten 10 kg, det meste muskelmasse, få stadig større smerter - det har vært utrolig tøft. Det har føltes som om livet hans har rent ut mellom fingrene mine uten at jeg ha kunnet gjøre noe for å stoppe det. Fysioterapi og massasje hjalp en stund, men ikke nok til å holde plagene fra livet.
Smertestillende har lindret noe. Kiropraktoren gjorde en kjempejobb - og det var tydelig at Tiny satte stor pris på det. Dessverre sa han rett ut at alt han kunne bidra med var brannslokking. Så lenge Tiny har slike skader som han har, vil han aldri bli bedre. Vi har kjempet så hardt for at han skulle ha det bra - bra nok til å kunne glede seg på tur, løpe og leke med sin lillebror Spliff og sine andre hundevenner. Men det har bare ikke vært tilstrekkelig - Tiny har snart ikke mer å gå på. Så han skal slippe å kjempe mer. Han har vært tapper lenge nok og vi synes han har fortjent å avslutte med noe verdighet i behold. Patriarken vår. Vår lille store kjempe med det vidunderlig vakre hjertet. Empatisk, tenkende, klok, verdig - men også rampete, egenrådig og humoristisk.
I tre år har Tinys faste plass vært ved siden av meg i sofaen - når vi ikke har vært på tur. Der sover han godt. Innimellom kikker han opp og ser om jeg fremdeles er der ved hans side. Så strekker han på seg og legger en labb i fanget mitt. Det har knapt gått en dag uten at jeg har sittet slik og holdt fast i den ene baklabben hans. Det er slike ting jeg kommer til å savne. De små tingene som preger dagen og som gir trygghet og glede.
Hver morgen har vi kosestund. Da setter han seg i sofaen ved meg. Som et menneske sitter han, med rumpa i sofaen og beina på gulvet. Han lener seg mot meg og nyter kosen sin. Å få gnidd ørene er best. Etterpå rister han på hodet så det fyker hår og sikkel i alle retninger - spesielt oppi tekoppen min. Det er likegreit, for når vi er ferdige med å kose er det tid for morgentur.
Han er nemlig glad i rutinene sine, vår Tiny. Det gjelder å passe på. Er kveldsmaten bare 15 minutter forsinket, sier han fra med et bestemt og forurettet boff.
Jeg husker en julemiddag som strakte seg utover kvelden. Plutselig begynte den ellers så høflige Tiny å gå fra gjest til gjest og stirre dem fast i øynene. Det var tydelig at han synes gjestene burde gå hjem så han kunne få nattero.
Tiny har passet på meg like mye som jeg har passet på ham. Hver gang jeg har vært syk, har han ligget der ved min side. Da har han ikke minnet meg om tur men tålmodig ventet til jeg har blitt bra nok til å kunne gå i skogen. Da vi mistet vår elskede hjortehund Inky sist høst, var han der og trøstet meg. Han satt seg ved siden av meg i sofaen og lente seg mot meg. La hodet inntil meg og dyttet forsiktig i meg med snuten. Han lot meg ligge oppå ham og grine ned i pelsen hans. En ulvehundkropp er stor nok til å holde rundt, god og varm med et hjerte som slår trygt og taktfast inni brystkassa.
Jeg har aldri vært flink til å snakke om eller vise følelser overfor folk - ikke engang mine nærmeste. Men disse store myndene har gjort noe med meg - det har å gjøre med betingelsesløs kjærlighet, klokskap, lojalitet, uegennytte og sensitivitet eller intuisjon. Kall det hva du vil. De har truffet meg rett i hjertet. Satt dype spor - og nå føles det som om hjertet holder på å gå i tusen biter og kan aldri bli helt igjen.
Men jeg vet at det med tiden vil bli bedre. Med tiden vil en ny pelskledd venn flytte inn og la oss bli kjent med ham/henne. Vi vil lære å elske denne nye like mye som vi nå holder av vår ulvehund Tiny. Men dette er tanker som kommer fra hodet - mitt hjerte sier "aldri mer". Denne sorgen orker jeg ikke gå gjennom en gang til. Det er bare for tungt - så tungt at jeg vet ikke om jeg klarer å holde det ut.
Da vi sist høst måtte si våre farvel til vår kjære Inky, var jeg nødt til å skrive om det dagen før - jeg visste at jeg ikke ville finne styrke til det den dagen hun sovnet inn med hodet i fanget mitt. Slik er det nå også. Jeg skriver dette i dag fordi når dagen kommer som vi må si farvel til vår Tiny - og den kommer så altfor fort - vil jeg være ute av stand til å skrive dette..
Til min kjære Tiny:
Når dagen kommer, vit at jeg skal forsøke å være rolig og trygg, slik at du også kan føle deg rolig og trygg.
Vit at du er elsket og at dette vi gjør for deg er nettopp fordi vi er så inderlig glade i deg.
Du har betydd så mye for oss. Takk for all den glede du har gitt oss.
Hvis det finnes noe slikt som en regnbue, gå over den og se etter Inky - hun vil vise deg vei. Sammen skal dere igjen løpe side om side på sterke og friske bein, over grønne sletter, gjennom dype skoger - inntil vi sees igjen, enten på den andre siden av regnbuen eller i mine drømmer.
Ditt hengivne menneske, Lene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)