Da jeg satt i sofaen litt tidligere i kveld og så film, strakk meg meg plutselig ubevisst etter labben til Tiny. Jeg ville bare holde i den som jeg pleide - og et øyeblikk glemte jeg at han ikke lå der lenger, på plassen sin i sofaen. Hjertet sank og følelsen er helt ubeskrivelig vond.
Jeg tok med meg laptopen på sengen i stedet - forelesninger på youtube om kvantemekanikk og fysikk, kaos og karneval for min hjerne. Noe annet å tenke på. Men så kom igjen den overveldende følelsen av savn. Jeg fikk nesten ikke puste. Da hører jeg en forsiktig tassing i trappa - og snart har jeg den våte snuten til Spliff på kinnet mitt. Så kryper han oppi sengen og legger seg helt inntil meg. Nå ligger han her og trøster. Jeg vet at når jeg føler meg bedre, går han ned og legger seg i sofaen i stua - hvor han trives best.
Han har gjort dette mange ganger nå - nesten hver eneste gang jeg blir overveldet av følelser, sorg og savn over min kjære Tiny, da kommer Spliff og legger seg ved siden av meg med hodet i fanget eller helt inntil meg. Og han blir til hjertet slår normalt igjen.
Tiny gjorde det samme for meg sist høst da jeg mistet min kjæreste dronning Inky. Mynder knytter seg til sine eiere på en helt spesiell måte, tror jeg. Det er akkurat som om de føler det jeg føler - og jeg kjenner det i magen om de ikke har det bra.
Det eneste jeg angrer med å få bli kjent med disse sjelene, er at jeg ikke gjorde det tidligere i livet. Jeg er takknemlig for Inky, for Tiny og for Spliff - og for fremtidige sjeler som på en eller annen måte knyttes sammen med min med disse ubrytelige båndene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar