Jeg blir nemlig aldri frisk - og det er min kroniske sykdom som står for julingen. Fra jeg var rundt 13 og frem til jeg passerte første halvdel av 20-årene, fikk jeg nesten konstant slått bena vekk under meg. Ikke før jeg hadde kommet meg etter siste omgang, fikk jeg en ny runde stryk. Det var veldig slitsomt.
Omsider søkte jeg uførepensjon og etter hvert som årene gikk, fikk jeg gå mer og mer i fred for sykdommen. Dagene blir mange og lange som ung ufør. Formiddager tilbrakt på sofaen eller med små eller litt større prosjekter i hus og hage. Sjelero og et sunt liv er alfa og omega for oss som lever med en immunsviktsykdom.
Etter som årene gikk, begynte jeg også å trene litt i gode perioder. Gå turer i skog og mark. Til slutt turte jeg å innfri et ønske jeg har hatt siden jeg var jentunge. Jeg skaffet meg hund. Så en til. Vårt tredje hjertebarn flyttet inn i høst. Mine snille, trygge og gode langsnutede bustebarter. Godt selskap, trøst, terapi - og ikke minst turfølge.
Jeg har alltid vært glad i naturen. Nå er det vanskelig å stå over en tur i skogen "vår" eller på heia. Gikta holdes i sjakk med daglig bevegelse. Depresjoner holdes fra livet. Våre formiddagsturer er ren balsam for sjelen. På tross av daglige plager, glemmer jeg at jeg er syk når vi er ute på tur.
Sist vår og sommer ble preget av små og store katastrofer. Jeg påtok meg mer enn kroppen klarte men ikke nok til å tilfredsstille hjertet. I høst startet jeg også opp med besøkshunkurs i regi av det lokale Røde Kors. Jeg skulle så gjerne. Jeg hadde tenkt på det så lenge. Jeg vet hva det vil si å føle seg ensom. Stå utenfor en viktig del av livet, nemlig arbeidslivet. Være syk. Hundene mine betyr så mye for meg, at jeg ville dele det med andre.
Dessverre ble det for mye for meg. Til slutt skjedde det som jeg fryktet mest av alt. Jeg fikk skambank. Nå ligger jeg her og kan ikke reise meg. Enda. For jeg kommer til å kjempe meg på beina denne gangen også. Håper ikke det tar så lang tid. Noen ganger har det tatt meg et halvår å bli helt bra - eller så bra som jeg kan bli. Men jeg vil helst på heia med "guttene" mine. Ut og la naturopplevelsene stryke vekk vonde nederlag og kroppsverk.
Heldigvis har jeg en snill mann og sønn som passer på både meg og langsnutene mine. De er med papsen på jobb - som ufaglærte besøkshunder. Sønnen er flink til å ta dem med i skogen når de trenger å løpe fra seg. Tross alt er jeg heldig. Det kan være greit å minne seg selv på når en ligger her, totalhavarert og ute av stand til å stå på egne bein..
