Makrofototur!

Prosjekt: bli bedre amatørfotograf.
Del 1

I dag bestemte jeg meg for å forsøke å bli fortrolig med makrofunksjonen på kameraet mitt. Hittil har jeg vært skuffet, men det kan jo ha noe med mine (manglende) fotokunnskaper å gjøre. Altså, til verket. Her er resultatet av dagens "fangst". De er ikke photoshoppet, annet enn at jeg har forminsket dem litt fordi jeg tar bilder i veldig høy oppløsning. Dessuten har jeg lagt på en copyright.

Tabbe: jeg har ikke husket å notere innstillingene! Vet ikke om jeg kan gå inn på hvert bilde og finne ut av dette i ettertid.. Hmm... mye å lære!

Edderkoppnett med dugg i motsol -
umulig å motstå, så det ble mange slike bilder..

Bildet ble ikke helt skarpt, men jeg tok
det med likevel, for jeg synes det ble fint.

Det gyldne snitt får jeg tenke på senere.
Her skal det eksperimenteres!

En liten edderkopp har spint et vakkert
teppe i blåbærlyngen.

Selv om jeg tar bildet av noe som er nærme,
prøver jeg å passe på hvordan bakgrunnen ser ut.

Ikke lett å fange solen i en dråpe..

Brunt gress og en passerende gråpels..

En hel eng med bare strå med duggdråper på!
Det glitret som i tusen diamanter -
mye vakrere enn dem som kan puttes på en finger!

Gresset fanger nedfalne blader og duggdråper.

Mosen er fremdeles grønn og myk.

Jeg liker kontraster! Knall gult mot
sølvgrått. Vakkert.

En ulvehale snek seg inn på bildet..

De engang så vakre lilla tistlene er nå
helt visne og gråbrune.

Dette bildet liker jeg faktisk veldig godt!
Morsomme lysflekker i bakgrunnen..

Skygge gir mye blått i bildet.
Kamerastativ og lenger eksponeringstid?

Riktige lysinnstillinger, slik at en får
gule blader og blå himmel - ikke lett..

Helt irrgrønt midt i alle høstfargene!

Rognblader - de får vanligvis de vakreste
høstfarger. Disse var helt brune.

En solgul og vakker liten vårblomst
midt i oktober!

Å forstå hunden sin..

..er ikke alltid lett.

Min kjære ulvehund Tiny er blitt ungdom og likesom hos min andre kjære (og tobeinte) ungdom, så følger det med endel forandringer. Tiny har lagt seg ut 6 kg. på kort tid, så han ser ikke like spinkel ut lenger. En snill ulvehund-eier jeg traff for lidt siden, mente at han ville ende opp i 70-kilos klassen, hvis hun skulle sammenligne med sin egen hannhund.

Den kroppslige forandringen fra unghund til voksen er én ting - langt vanskeligere er den mentale forandringen.

Fra ubekymret unghund til seriøs voksenhund.
På den positive siden:
Tiny har alltid fremstått for meg som en veldig lykkelig hund. Han har vært mer opptatt av å løpe og leke enn å delta i konfrontasjoner. Han liker å engasjere andre hunder og tar initiativet til lek. Om og om igjen har jeg sett hvordan han enten forsøker å overse eller "avvæpne" hunder med andre agendaer.

Han har også et godt språk i den forstand at han forstår og reagerer positivt på andre hunders kroppspråk. Et eksempel på dette, er at han ignorerer ekte aggresjon. På den annen side gjennomskuer han lett en hund som lager masse bråk, men egentlig ikke mener noe alvorlig med det. En slik hund kan Tiny finne på å løpe rett bort til - han legger ørene bakover, halen er lett og ledig (men høy - Tiny er sjelden underdanig), han har åpen munn og trekker munnvikene tilbake i et stort "smil" og øyekontakten er god, uten å stirre - dette har gjort at han aldri har havnet i bråk med sin frempå væremåte. Han har også vist underdanighet for eldre og rolige hannhunder med høy rang. Han dulter ikke borti, senker hodet og halen og er svært respektfull - slik en unghund skal være.

Jeg har sett ham gå en dogo canario i møte (på hundejordet i Oslo) og stolt, men helt uproblematisk hilse på denne digre mastiffen. Den sammen mastiffen som et halvt minutt senere gikk direkte til angrep på en samojed som også kom rett på med hodet opp og halen over hodet. Samojeden hadde et kroppsspråk som tydelig fortalte at han var usikker. Frem til nå har Tiny vist meg at han har en måte å komme andre hunder i møte, som har lokket frem deres lekne side. Alt i alt en positiv egenskap.

"Tiny har en sårhet ved seg. Et underliggende alvor som følger ham. Hvis han slår seg, uler han høyt og sorgfullt. Etterpå bærer han tydelig nag til den som har forårsaket vondten - en liten stund."

På den negative siden:
Da vi fikk Tiny hjem til oss, var stressnivået hans så høyt at det var tydelig han hadde levd med dette over lang tid. Vi har jobbet mye, veldig mye, med å hjelpe Tiny til å bli rolig og stressfri. Hjemme har vi klart det. Han sover oppned og med ryggen til. Han sover så tungt at han nærmest ser ut som om han er i koma. Han bjeffer aldri på det som skjer utenfor veggene. Han sov seg gjennom nyttårsaften. Han reagerte ikke da en av min manns arbeidskamerater skulle tulle litt og rev ytterdøra opp mens han brølte høyt. Han reagerte heller ikke da vi overnattet på Gol og det var full fest i både under- og overetasjen. Midt på natten var det noen som brukte grov stemme og røsket i dørhåndtaket inn til leiligheten. Jeg var allerede våken (naturlig nok) og da Tiny løftet hodet fra madrassen og kikket på meg, sa jeg bare "det går greit" og dermed falt hodet hans tilbake på madrassen og han fortsatte sin skjønnhetssøvn.

Men det fins situasjoner som gjør at Tiny raskt blir stresset. En av disse situasjonene, er hundetreffene som vi deltar på med ujevne mellomrom. Vi er aldri på det samme stedet to ganger på rad. Det er som regel litt forskjellige hunder som er med, selv om det stort sett alltid er både folk og hunder vi kjenner fra før. Tiny har blitt verre i det siste når det gjelder hvor mye han kaver seg opp i forkant av et slikt treff. Han trenger egentlig faste rammer, den samme kjedelige turen hver dag, rutine rett og slett. På den annen side er det utrolig viktig at hunder har lekekamerater - noe jeg så veldig tydelig den første gangen vi traff andre med ulvehunder. Særlig ulvisen Lloyd har han hatt veldig god kjemi sammen med. De to kan være helt i sin egen verden. De har vært veldig jevne og alltid byttet på å ha "overtaket" i lek.

Jeg velger å tro at alle de spennende ulvehund- og myndetreffene har hatt en positiv side ved seg. Tiny er godt sosialisert og han har hatt glede av mange flotte turer sammen med veldig trivelige og trygge firbeinte venner. På den negative siden har turene har alltid foregått slik at vi kjører til et sted, og så er det full rulle fra Tinys labber treffer bakken til han må inn i bilen igjen. Negativt fordi Tiny tåler stress og høy energi dårlig. Dette er et trekk ved ham som han forhåpentlig vokser av seg - noe jeg både tror og håper fordi fremgangen fra da vi fikk ham har vært så stor. Men det er også en side ved Tiny som nå lett kan få ham oppi trøbbel..

"Det ideelle hadde vært om Tiny måtte gå i bånd sammen med de andre langsnutene til han var helt rolig, for deretter å få lov til å leke litt som belønning - og så avslutte med å gå rolig tilbake til bilen."

Stress er en form for ustabilitet.
Stress er et tegn på ustabilitet. Det kan faktisk fremkalle negative reaksjoner hos andre hunder - det blir mer og mer tydelig. Grunnen tror jeg, er nettopp det at han nå er blitt ungdom. Jeg merker at det er blitt litt alvor i leken. Tiny prøver krefter. Han vil gjerne hevde seg og bli tatt på alvor, noe han stadig opplever at ikke skjer. Jeg synes det er vondt å se at en valp på noen få mnd. forsøker å ri på Tiny som er passert 2 år. Jeg liker ikke at andre hannhunder legger seg etter Tiny og forsøker å ri på ham om og om igjen uten å gi ham pusterom. Jeg ser på hele kroppsspråket til Tiny at han heller ikke liker det - jeg merker frustrasjonen hans. Jeg tar bildeserier med kameraet mitt som tydelig viser dét som ofte går for raskt til å få det med seg når det skjer. Tiny stiller siden til, han kikker på dem fra øyekroken (så det hvite i øyet synes), han lukker munnen og slikker seg på leppene. Alt er veldig sterke signaler til den andre hunden om å roe seg ned. Til slutt begynner han å glefse rundt seg - stressnivået er på topp. Når jeg tar ham bort til meg, er pupillene store og han kikker rundt seg hele tiden.

"Det er vondt å merke at jeg kan bli sint og frustrert på de hundene som oppfører seg på den måten. Noen ganger blir jeg litt maktesløs - også jeg opplever at nettopp de hundene overser meg totalt om jeg forsøker å korrigere adferden deres".

Heldigvis gjelder dette kun noen få hunder og jeg kan jo velge å ikke utsette Tiny for deres oppførsel inntil videre. Men det beste hadde vært om jeg hadde kunnet komme den underliggende grunnen til at han blir utsatt for slik behandling, til livs.

Usikker?
Noen nevnte for meg at han virker usikker. Hvis det er tilfelle, så er denne usikkerheten noe som nå kommer med at han holder på å bli voksen - og føler at han ikke mestrer den situasjonen. Ulvehunden er jo en selvstendig rase og jeg merker den løsrivelsen hos Tiny - han forsøker mer og mer å prøve ut nye ting på egen hånd. Han følger meg ikke blindt lenger og vil selv avgjøre hvorvidt en situasjon er farlig eller ikke. Han viser små tegn på å bli en beskytter - frem til nå har jeg forsøkt å ta hele den rollen. F.eks. går han forsiktig inn mellom meg og vannkanten dersom det er brådypt eller høyt fra fjellet vi står på og ned til vannet - eller han posisjonerer seg mellom meg og passerende biler. Han legger seg foran døra eller trappa, avhengig av hvor vi er, om vi er ute eller oppe på soverommene. Tidligere var det fordi han synes det var vanskelig å være borte fra oss - nå er han helt trygg når vi forlater ham hjemme i kjente omgivelser, derfor har jeg et bestemt inntrykk av at han gjerne vil passe på oss. Han passer på Inky også. Hun har vært i dårlig form i sommer, noe som har ført til at han har rykket opp et hakk på rangstigen. Han viser det både ved dominerende adferd overfor henne, men igjen, også det at han passer på henne. Han legger seg f.eks. ned ved siden av henne når hun ikke orker å gå lenger og nekter å rikke seg med mindre vi snur og går hjemover igjen.

Så hvordan takle dette nye?
..hvordan komme helskinnet ut på andre siden av ungdomstiden med en trygg og selvsikker hund?
Jeg antar at dette er en omveltning som Tiny må gå igjennom - og jeg forventer ikke at det skal være uproblematisk. Men det jeg må bestemme meg for, er hvordan jeg skal hjelpe Tiny til å bli en voksen hund på en riktig og trygg måte? Hva er det beste jeg kan gjøre for å ivareta de gode egenskapene hos ham men samtidig ta hensyn til at han nå ikke bare er en happy-go-lucky valp lenger? Dette er ting jeg funderer på, men det er ikke alltid så lett å vite på forhånd. Noen ganger må en prøve og feile - for så å prøve igjen. 

Men jeg tror at en god balanse mellom treff med kjente og kjære hundevenner og litt tryggere rammer hjemme er et godt sted å begynne. Han trenger litt faste rutiner i tiden som kommer. Gå tur på samme "kjedelige" sted flere ganger i uken. Begrense omgangen med hunder som får Tiny til å føle frustrasjon og usikkerhet. Jeg må en stund fremover velge å prioritere hva jeg tror er best for Tiny og ikke så mye hva som er triveligst for meg selv. Den gangen vi påtok oss ansvaret for en adoptivhund med bagasje, så visste vi at det kom til å bli et ansvar som følger hunden livet ut - med alle de utfordringene det innebærer.

Et sannhetsord..
César Millán sier at en hund kun lever i nuet. Det er helt sant! Likevel er jeg sikker på at både vi selv og våre firbeinte familiemedlemmer også er et resultat av våre samlede livserfaringer. Hva vi har opplevd er med på å prege hvem vi er. For Tiny sin del kan det bety at han alltid vil ha en lav terskel for stess - og dermed kanskje også usikkerhet. Men jeg velger å tro at vi til slutt vil oppnå at Tiny har den samme gode sinnstilstanden han har her hjemme i trygge omgivelser, overalt. Han trenger bare litt tid på seg. Vår kjære, flotte, vidunderlige og kloke ulvehund Tiny..

Zivago, Haggis, Chico, Inky og Tiny lager ballade på fjellet!

Anne Birgitte var tøff og gikk med to ulver i bånd et godt stykke av turen.
Det hadde å gjøre med Tinys mangel på selvkontroll..

Tiny og Chico - en stor seier å kunne sitte pent ved siden av hverandre!

Fine guttene som fokuserer på å være flinke.

Her er Tiny, Chico (halvparten av lillesøs i bakgrunnen), Haggis og Zivago.
En vakker bukett bustebarter!

Haggis er så nyydelig! Fargene hans står til det høstvakre fjellet..

Etter hvert lekte Haggis og Tiny veldig fint sammen!

På et tidspunkt trengte Inky en liten rast i det høye gresset -
jeg tror hun nyter utsikten?

..og jeg som ble redd for at vi hadde gått for langt for hjortisen!!
Her lar hun Haggis få gjennom gå :-)

Pelskameratene ser vakre ut i høstfarger.

Inky!!

Hun ser litt rampete ut av og til..

Tiny den hyperaktive! Men han kan besinne seg også.. som her.
Men han ser ikke helt fornøyd ut med å måtte sitte stille, da!

Til slutt var det to som måtte ligge ned og slappe av.
Chico hadde slett ikke tid til det, selv etter 3 timers tur, så han sitter
litt utenfor den harde kjerne med langsnuter og passer må mamsen
(som var inne for å handle varm drikke).

Dingeling og bæææ på Haukelifjell!

Haukelifjell - ca. 1000 m.o.h.

Jeg kjørte RV9 til Haukeli, så E134 via Røldal, smaleogsvingete RV13 forbi Odda og videre til den nye broa over Hardangerfjorden, sneiet Voss og raste nedover E16 til bestemmelsesstedet, nemlig Bergen. Jeg synes det er viktigere å kjøre den veien jeg har lyst der og da, enn å komme frem fortest mulig.

Grunnen til at jeg kjørte over fjellet denne gangen var nettopp fordi jeg hadde lyst på en fjelltur. Jeg hadde med te på termos og niste med ørret og agurk på hjemmebakt brød. Slikt smaker så mye bedre i vakker natur! Bustebartene fikk løpe løpsk, noe de satte stor pris på. I fjellet er det helt genialt å gå tur for en rotekopp som meg. Det er nesten umulig å gå seg bort! En ser jo milevis avgårde, så det er bare å holde et lite øye med veien eller et annet landemerke, så finner en ut hvor en har vært og hvor en skal gå for å komme tilbake dit.

Før vi gikk brukte jeg litt tid på å ta området i øyesyn. Jeg kunne ikke se et eneste menneske eller dyr, derfor lot jeg som sagt dyra gå løs etter å ha travet et godt stykke fra veien. Det var forresten nesten ikke trafikk i det hele tatt - til tider følte jeg meg som det eneste mennesket i hele fjellheimen. De styrtet rundt blant lyng, pors, mose og myrull og alt annet rart som vokser i fjellet. Det var et lite vann der og en krystallklar bekk, så de fikk vederkveget seg av hjertets lyst.

Etter at vi hadde travet et godt stykke og kommet opp på en liten topp, dvs. dyrene nådde toppen før meg, stoppet jeg for å ta noen bilder av to som så veldig staselige ut mot det vakre bakteppet av opptil flere blåner. Plutselig hørte jeg en umiskjennelig lyd. Det sa "dingeling - bæææh"! Jeg stivnet. Den lyden var veldig nærme oss - og da mener jeg veldig nærme to svært raske og langbeinte bustebarter. Fotoapparatet havnet på ryggen før jeg fikk tatt de bildene jeg ønsket meg og deretter kalte jeg med lykkelig og livlig stemme på to som heldigvis øyeblikkelig kom travende for å bli med tilbake til bilen!

Det var litt rart - ikke var det spor etter dem, ikke lå det saueskit utover området. Du kan tro jeg kikket til øyet ble stort og vått før jeg slapp langsnutene løs! Uansett så gikk det bra, jeg slapp unna med skrekken og sauene - ja, de har evt. sluppet unna trusselen om å bli til fårikål denne høsten.

Oversatt:

Ett jaktøre oppe på hjorisen = vær varsom, avledningsmanøver påkrevd. Forlat deretter området med hjortis i bånd.

To ører = det er allerede for sent! Byttedyr/offer oppdaget, løping initialisert. 3.. 2.. 1...

Utstein Kloster

Utstein kloster, som ligger på Mosterøy ikke langt fra Stavanger, er Norges eneste bevarte middelalderkloster. Utstein huset i sin tid 10-12 brødre, men en hel tjenerstab stod for bl.a. gårdstell og matlaging. Innunder klosteret hørte det til store jordeiendommer og det kunne derfor brødfø en halv skokk med mennesker årlig. Klosteret ble sannsynligvis grunnlagt i forbindelse med kongekroningen av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. De kappekledde tilhørte Augustinerkorherreordenen. Hvis du er nysgjerrig på hvem Augustinerkorherrene var (evt. er), kan du google dem selv, men det er en katolsk konføderasjon - så mye har jeg funnet ut. I dag eies klosteret av en stiftelse som driver det som museum, kurs- og konferansesenter mm.

Jeg synes det var vakkert der, med unntak av piggtråden som passet godt på nabogårdens åkre. Jeg slepte med meg to særdeles turtrøtte hunder og travet rundt på området en stund. Til slutt måtte jeg gi meg, for bustebartene så ut som om de led de forferdeligste kvaler. Ikke engang sauene som myldret rundt overalt klarte å påkalle seg noe særlig oppmerksomhet. De så ut som myrull på avstand og bæææingen hørtes lang vei. Uansett, her er noen av bildene jeg tok:

Jeg forsøkte å få noen fine bilder av dyrene foran klosteret. Det var ikke så lett fordi de begge var lut lei av alt som heter tur og fotografering. Det ble piping og tenners gnissel, men jeg fikk da tatt i alle fall ett som ble sånn noenlunde akseptabelt (har tatt med de "mislykkede" også).

Til slutt fikk de lov til å legge seg i bilen - da ble de glade igjen. Noen sauer stengte veien for oss, så da fikk fotografere litt til likevel! Hender det at du har lyst til å fotografere noen som ikke har lyst til å fotograferes?