Dingeling og bæææ på Haukelifjell!

Haukelifjell - ca. 1000 m.o.h.

Jeg kjørte RV9 til Haukeli, så E134 via Røldal, smaleogsvingete RV13 forbi Odda og videre til den nye broa over Hardangerfjorden, sneiet Voss og raste nedover E16 til bestemmelsesstedet, nemlig Bergen. Jeg synes det er viktigere å kjøre den veien jeg har lyst der og da, enn å komme frem fortest mulig.

Grunnen til at jeg kjørte over fjellet denne gangen var nettopp fordi jeg hadde lyst på en fjelltur. Jeg hadde med te på termos og niste med ørret og agurk på hjemmebakt brød. Slikt smaker så mye bedre i vakker natur! Bustebartene fikk løpe løpsk, noe de satte stor pris på. I fjellet er det helt genialt å gå tur for en rotekopp som meg. Det er nesten umulig å gå seg bort! En ser jo milevis avgårde, så det er bare å holde et lite øye med veien eller et annet landemerke, så finner en ut hvor en har vært og hvor en skal gå for å komme tilbake dit.

Før vi gikk brukte jeg litt tid på å ta området i øyesyn. Jeg kunne ikke se et eneste menneske eller dyr, derfor lot jeg som sagt dyra gå løs etter å ha travet et godt stykke fra veien. Det var forresten nesten ikke trafikk i det hele tatt - til tider følte jeg meg som det eneste mennesket i hele fjellheimen. De styrtet rundt blant lyng, pors, mose og myrull og alt annet rart som vokser i fjellet. Det var et lite vann der og en krystallklar bekk, så de fikk vederkveget seg av hjertets lyst.

Etter at vi hadde travet et godt stykke og kommet opp på en liten topp, dvs. dyrene nådde toppen før meg, stoppet jeg for å ta noen bilder av to som så veldig staselige ut mot det vakre bakteppet av opptil flere blåner. Plutselig hørte jeg en umiskjennelig lyd. Det sa "dingeling - bæææh"! Jeg stivnet. Den lyden var veldig nærme oss - og da mener jeg veldig nærme to svært raske og langbeinte bustebarter. Fotoapparatet havnet på ryggen før jeg fikk tatt de bildene jeg ønsket meg og deretter kalte jeg med lykkelig og livlig stemme på to som heldigvis øyeblikkelig kom travende for å bli med tilbake til bilen!

Det var litt rart - ikke var det spor etter dem, ikke lå det saueskit utover området. Du kan tro jeg kikket til øyet ble stort og vått før jeg slapp langsnutene løs! Uansett så gikk det bra, jeg slapp unna med skrekken og sauene - ja, de har evt. sluppet unna trusselen om å bli til fårikål denne høsten.

Oversatt:

Ett jaktøre oppe på hjorisen = vær varsom, avledningsmanøver påkrevd. Forlat deretter området med hjortis i bånd.

To ører = det er allerede for sent! Byttedyr/offer oppdaget, løping initialisert. 3.. 2.. 1...