Sangeslandsvannet

I dag tok vi formidddagsturen til Sangeslandsvannet igjen. Grunneieren har vært så snill å lage traktorvei et godt stykke innover langs vannet. Kuldegradene i natt var akkurat nok til at vi ikke ble så leirete på beina som de siste dagene og det lå islokk på alle vannpyttene som knuste under beina. Tiny hadde isfest! Han knaste, knuspet og tygde med stor entusiasme. Jeg kunne formelig se hvordan Inky ristet oppgitt på hodet (bare se på bildet under).

En enslig kvinand svømte langs vannet sammen med oss. Jeg tror egentlig vi forstyrret den. Kvinender ser rare ut på avstand, nesten som om et andehode svømmer rundt helt alene. Det er fordi de har så store hoder og en liten kropp som ligger lavt i vannet. Hannen er finest i sorthvitt med en skinnende hvit flekk på kinnet. Lenger ute var det en liten flokk ender (men vet ikke om det også var kvinender - de var for langt unna) og to par svaner. Ett av parene hadde en stor svaneunge med seg. Den hadde fremdeles sin grå drakt på og må vente et år til før den blir like vakker som foreldrene sine.

Over oss fløy det fem-seks store ravner. De kraet med dyp stemme. I år har jeg sett mange av dem! Har lurt på hva det er som gjør at ravnebestanden har tatt seg så opp de siste årene.. Tidligere har vi også sett ørn her inne, men det er lenge siden. I dag hørte jeg et langtrukkent og sørgelig piiioooo. Rovfugl var det, men er ikke sikker på hvilken av dem som delte sin klagesang med oss.. Inky og Tiny hørte det også og tok stand utover mot vannet. De stod med jaktører og lyttet en lang stund.

Her står Tiny og lytter og spaner. Jaktørene hans er ikke så samarbeidsvillige. De skvetter opp og så detter de ned igjen øyeblikket etter - de er nok litt valpe-floppye enda.

Jeg lurer på om det lille falleferdige bygget ble brukt til le for sauer tidligere? De første gangene vi var på tur her, stod skogen tett helt ned til vannkanten. Nå er det snauhogget og sauene er tilbake på plass. Flaks for oss at ulldottene helst vil være i fjøset om vinteren, for da får vi det fine turområde helt for oss selv. Først ble jeg lei meg over hogsten, men nå som jeg er blitt vant til det, synes jeg egentlig det er ok. Inky og Tiny fyker rundt og koser seg veldig - og det er blitt fin utsikt fra toppene.

Stemningsbilde. Bonden har estetisk sans han også og har spart en liten trerekke helt nede ved vannkanten. Eller har den en praktisk funksjon, tro..?

Jeg liker detaljbilder, som denne døde frøhamsen. Et lite fyrverkeri!

I dag ble endelig Inky med på litt lekeslossing! I flere uker har Tiny ertet og bøllet og prøvd å få Inky til å herje slik som "gutta" liker. Hun har furtent kommet bort til meg og dermed har jeg måttet stoppe de iherdige forsøkene. I dag derimot, var hun i slaget. Må være den nær forestående løpetiden som spøker. Det er ingen som ser så desperate ut som hunder som lekesloss!

I tillegg til at de ser desperate ut, ser de også litt anatomisk ukorrekte ut under lek. Jeg har veldig moro av å kikke på bildene når jeg kommer hjem. Her f.eks. forsøker visst Inky å få fatt i hakeskjegget til Tiny? Hun er en "biter". Skikkelig ufin. Tiny bruker kroppen sin og lager masse lyd. Til sammen er de dynamitt!

Så rart å være edderkopp..

Nå er vår grammastola rosea strengt tatt ingen edderkopp, men åtte bein har hun - og spinner fine nett.

Chili, som hun heter, er et relativt nytt tilskudd på kjæledyrfronten.. Når jeg tenker meg om, er det nok ingen god idé å forsøke seg på å klappe denne her, selv om rød chile er en ganske rolig tarantell med mild gift..

Taranteller liker faktisk at en lar dem være i fred. Chili liker også å ha det tørt og er ikke så begeistret for vannflasken vi bruker til å dusje terrariet lett en gang om dagen. Ellers spiser hun en melorm og et par siriss i uken - ikke det mest krevende husdyret, altså.

Derimot er det ganske interessant å se på henne jakte eller skifte skall. Taranteller har faktisk skjelettet sitt på utsiden! Det er egentlig mer som et panser enn et skjelett. Et helt nytt vokser frem under det gamle og plutselig en dag kryper de ut av det gamle skallet sitt. Det kalles å molte.

I morges oppdaget jeg at Chili lå oppned. "Pokker", tenkte jeg. "Nå er hun død". Men det var hun ikke. Da jeg pustet lett på henne, vinket hun med alle tåspissene. Jeg skjønte at her var det tid for å bytte til juleantrekk. Puttet kamerabatteriet i laderen og dro på formiddagstur med dyrene. Gledet meg skikkelig til å ta bilder av hele prosessen. Men da jeg kom hjem, var hun fiks ferdig og med friske, strålende farger! På bildet kan en virkelig se hvorfor de kalles rød chile!

Chili i ny, flott drakt. Det gamle skallet skimtes i bakgrunnen.

"Så rart å være edderkopp
med nøste i sin egen kropp
og spinne alle dage.
Men hvordan kan den gjemme på
så mange kilometer tråd
i slik en liten mage?"

I. Hagerup

Skråstadheia

Lørdag morgen lå tåken tykk og grå over vår del av Sørlandet. På vei til Kristiansand, så jeg hvordan solen brøt gjennom tåkelaget og skinte på alle heiene. Ned i dalsøkkene nådde soltrålene fremdeles ikke og både elven Otra og tåken fløt blek og stille sørover mot sjøen.

Vi parkerte langs Torridalsveien og begynte på klatreturen opp Skråstadheia. Trær, steiner og røtter var kledd i våt mose og attpåtil var stien dekket av et tykt lag høstløv. Små bekker hadde funnet nye veier og rant langs stien flere steder. Det gjorde ikke så mye at det var rått og kaldt enda, fordi klatreturen gjorde at svetten rant under ullgenseren min. Før vi nådde toppen var jeg skikkelig andpusten, lårmusklene ristet og mine stakkars giktbrudne knær glødet..

Ingen av oss hadde vært her oppe før, så vi prøvde på måfå et par stier før vi fant en som så lovende ut. Etter å ha fulgt denne en stund, gikk vi av stien og klatret opp på en liten topp. Jeg må si at det var verd anstrengelsen!

I gamle dager beitet det husdyr på Skråstadheia og det må ha vært litt av et slit å dra opp hver morgen for å melke kyrne! Målet for vår tur var Den Omvendte Båt, som ligger ca. 225 m.o.h. Tidlig på 1900-tallet var det tradisjon å dra opp til "båden" i 04-tiden første påskedags morgen for å se solen stå opp. Det skal være en praktfull utsikt over hele Kristiansand og omegn derfra.

Vi måtte imidlertid nøye oss med utsikten fra den lille toppen vår, for litt senere på dagen ventet det middag til oss hjemme hos mor og far - da kommer en ikke for sent! Middagene hjemme på Slettheia er nemlig alltid en kulinarisk opplevelse..

Men neste gang vi velger å gå tur i Skråstadheia-området, skal vi klare å finne det mye besøkte landemerket - og da håper jeg at vi er like heldige med været som vi var denne lørdagen i slutten av november.

Venner for livet - del 2

Dette er historien om to pelskamerater. Hvordan Tiny kom til oss, har jeg skrevet om tidligere - dette bloggeriet handler om hvordan Inky og Tiny ble venner. For det er slik at alt er en tilvenningsprosess. Inky hadde allerede utviklet en sterk følelse av tilhørighet og eierskap overfor oss, huset og tingene hennes. Det var ikke bare enkelt i begynnelsen å skulle dele på senger, leker, kos og oppmerksomhet!

De første dagene så hun øyensynlig på Tiny som en gjest. Hun synes det var artig og koselig, særlig på tur. Hun bød på lek og moro og gjorde seg voldsomt til for nykommeren. Etter en uke begynte hun å stirre på meg, så stirret hun på Tiny. Frem og tilbake. Jeg forstod godt hva hun mente. "Når skal vi levere tilbake den der, da?"

Klok som hun er, tok det ikke lang tid før hun skjønte at den derre ulvesaken skulle bo her - sammen med oss. Tiny på sin side gjorde sitt beste for å blidgjøre den mellomfornøyde hjortehunden. Som den dagen han fikk låne yndlingsbamsen til Inky, den vi hadde med første gang vi traff henne. Vi hadde alle hatt den med i sengen, den hadde ligget i sofaen. Til og med kattene hadde sovet sammen med den. Vi gjorde dette for at hun skulle bli kjent med luktene i huset vårt og av oss før vi hentet henne hjem.

Tiny lå der med bamsen (som egentlig er en liten gyllenbrun hund med store, floppye ører) mellom forbeina. Han koste med den og dyttet i den med snuten. Så stoppet han opp og reiste seg med bamsen i munnen, gikk bort og la den pent oppå Inky som lå på en av hundesengene i stua. Jeg lo, tok bamsen og ga den tilbake til Tiny. Men enda en gang tok han bamsen og la den forsiktig oppå Inky - den skulle hun ha.

Verre var det den dagen han kom til å tisse på Inkys yndlingsmadrass og strikkegenser inne i garderoben under trappa.. Det må nevnes at Tiny ikke var husren, så det tok en liten innkjøringsperiode å lære ham å tisse ute.

Det var en fin dag så jeg tuslet ut og inn av terrassedøra og puslet med litt ymse husarbeid. Plutselig ble jeg oppmerksom på en rar lyd.. og så løp jeg! Fikk fatt i ulven og ledet ham ut døra, slik at jeg kunne rose ham ute for de siste dråpene som havnet i blomsterbedet. Deretter gikk jeg for å finne en bøtte med såpevann.

Etter at madrassen var lempet i garasjen, tepper og genser puttet i vaskemaskinen og gulvet var vasket, satte jeg meg ned et øyeblikk. Plutselig reiste Inky seg fra plassen sin, gled på lange bein ut i ganga for å undersøke hva som hadde hendt. Ikke en lyd. Så snudde hun og gled gjennom stua og ut på terrassen. Tiny labbet lykkelig etter henne, ørene vippet opp og ned. Men øyeblikket etter hørte jeg et fres-brøl-bjeff-glefs, alt på en gang. En kort, men brutal lyd. Så kom hun glidende inn igjen og la seg på sengen. Etter henne kom en svært ulykkelig Tiny med et klipp helt ytterst i den ene øreflippen som det dryppet små bloddråper fra.

Beskjeden var ikke til å misforstå; ikke kødd med plassen min under trappa!

Det rare var, at etter dette hadde hun ikke lyst til å ligge på koseplassen sin igjen. Det at Tiny tisset der, hadde liksom ødelagt for henne. Men vi synes det var deilig - for fra den dagen har hun ligget i stua sammen med oss hele tiden! I tillegg begynte hun å godta at Tiny la seg ved siden av henne. Fra da av lå de sammen på dobbeltsengen, side om side med beina flettet inn i hverandre eller rygg mot rygg.

Tiny fortsatte å tisse inne et par uker til, men så var det helt slutt. Dynene vi kjøpte og brukte som hundesenger fordi det var så enkelt å kjøre dem i vaskemaskinen ved et uhell, ble byttet ut med et par skikkelige madrasser. Tiny fikk sin egen kasse med leker og tyggeting og roen begynte å senke seg i huset.

Så fikk Inky løpetid..

Endelig skjønte Inky hvorfor vi hadde tatt med en sånn ulvehund hjem - det var jo fordi han skulle være hennes kjæreste! Soleklart! Hun flirtet uhemmet og prøvde å lure ham med seg på utflukter. Vi passet på som en hel bataljon smeder! Tiny var uhyre respektfull og hørte på oss hver gang vi irettesatte forsøk på valpeproduksjon. Vi, som nettopp hadde oppnådd ro og fred i hjemmet, måtte gjennom en ny og slitsom periode - ikke minst var det slitsomt for Tiny. Han glemte å spise og var dypt ulykkelig i sin kjærlighetssorg.

Fordelen med løpetiden, var at Tiny fikk sjangs til å utvikle seg fra valp til unghund før han ble kastrert. Etter at roen atter senket seg i hjemmet, ventet vi ytterligere noen uker før hans edlere deler ble.. modifisert til det beste for hus- og sjelefreden.

På denne tiden begynte det å bli tydelig at de to hadde funnet hverandre fullstendig. Inky, som frem til da hadde blitt med meg på vi-to-helt-alene-turer for å kose oss, snudde seg i døra og ville ikke gå før Tiny også ble med. De søkte mot hverandre på tur og gikk fra valp-oppdrager-rollene til to gode og likestilte følgesvenner.

Vi har fremdeles små episoder her hjemme. F.eks. liker ikke Inky griseører eller -labber, okse-unevnelige, struper og andre rare tyggeting. Hvis Tiny har vært så ufin å legge noe slikt på sengen hennes, jobber hun fælt for å bli kvitt det. Hun feier det først ned av sengen. Det er som regel ikke nok. Etter å ha stirret på tyggetingen en stund fra sengen, går hun ut på gulvet og feier det videre bortover med nesen. Vi kan høre gnikkelyden fra snuten hennes idet hun gnir den mot gulvet for å dytte det ekle bort fra soveplassen.

Tiny på sin side, synes at Inky kan være ganske umulig. Hun går jo rett ut døra enda de har fått beskjed om å sitte og bli! Slik uhyrlig oppførsel går da ikke an? Han stirrer forferdet på oss og så på Inky som helt uanfektet strener avgårde. I tillegg er hun litt kjedelig som ikke vil lekesloss på tur - bare løpe (i beste fall).

Også på andre områder er de uenige. Tiny synes vann er kjempegøy. Inky synes vann er teit. En gang gikk han bort til henne etter et bad og ristet seg(!!) Hun glippet med øynene, ristet seg omhyggelig og strente bort til meg. Etterpå satt hun på skotuppene mine og furtet.. lenge.

På tross av ulikhetene, henger Inky og Tiny sammen som erteris. De deler gladelig på kos, oppmerksomhet, soveplass og godis. De spiser av hverandres matskåler og går side om side på tur. De er rett og slett venner for livet..

Venner for livet - del 1

Inky var uhyre forsiktig og underdanig da hun først kom til oss, på grensen til selvutslettende. Jeg hadde forberedt meg på å være flokkleder allá Cesar Millan, men fant raskt ut at jeg måtte være veldig myk med Inky. Vi hadde bestemt oss for noen få regler før vi hentet henne; ikke lov å ligge i sofaen, ikke lov å gå på kjøkkenet og ikke lov å være i andre etasje (hvor vi har soverommene) og til sist, men ikke minst, ikke lov å jage kattene. Reglene ble innført, men med silkehansker. Hun trengte kun et kremt eller et fast blikk for å skjønne når hun beveget seg på tynn is.

De første ukene gikk jeg alltid med Inky i bånd på tur. Flere ganger underveis ropte jeg på henne og så fikk hun kos og ros hvis hun kom bort til meg. Derfor gikk det ikke lenge før jeg lot henne gå løs - hun kom hver eneste gang jeg sa navnet hennes og holdt seg i nærheten hele tiden. Stadig kjente jeg en fuktig snute mot håndflaten min. Hun gjorde det ofte i begynnelsen. Kom opp på siden av meg og stakk snuten inn i hånden min, som for å sjekke at alt var i orden.

Det gikk godt og vel tre måneder før vi kjente at nå var hun virkelig vår hund og at hun hadde funnet seg helt til rette hos oss. Lykken var stor første gang hun møtte oss i døra med et våkent blikk og halen vennlig svaiende fra side til side.

På turene ble hun stadig tøffere. Inky, som først gikk utenom vannpytter, vadet nå forsiktig ut og smakte på vannet. Fremgangen hadde mye å gjøre med vårt faste turfølge. Min bror, som hadde fått seg en søt grosservalp, ble med på oppdagelsesferd hver uke. Inky's selvtillit vokste sammen med Odin. Hun tok rollen som reservemamma, viste vei og var med på oppdragelsen av den vesle, men robuste valpen.

Senere var jeg med og startet opp en liten myndegruppe. Her var sloughi, whippet, saluki og borzoi. Så spennende! Inky livnet til og for første gang så jeg henne i full utfoldelse! Hun løp litt nølende til å begynne med, fulgte de andre med blikket, tok et par trippende skritt mot dem, jaktørene kom på.. men så! Så sprang hun plutselig fremover og hev seg inn i leken! Ikke lenge, snart var hun tilbake ved min side - som et sjenert barn. Men så glad jeg ble da hun langet ut for første gang og sprang som bare mynder kan springe!

Det tok ikke mange treffene før Inky var helt med i gruppa. Hun stormet avgårde og koste seg ordentlig, noe hele kroppspråket viste. Hun tok lengre og lengre turer vekk fra meg - og når hun kom innom, så var det med et triumferende blikk! Så stolt! Dette var pur lykke.

Hjemme var hun stadig like høflig, rolig, forsiktig og unnselig. Hun valgte selv en soveplass i et lite rom under trappen til andre etasje. Der skal det bli garderobe en gang, med skyvedører, når vi får tid og lyst. Inntil videre ble det en liten hule til Inky. Første gang hun la seg der, hentet hun stikkegenseren min og et par bukser fra kommoden på badet og la dem på gulvet for å ha det godt og mykt. Så fikk hun sin egen madrass og et mykt teppe der inne. Strikkegenseren fikk hun også beholde.. som en liten trygghet om natten. Vi lot henne ligge i fred når hun la seg i hulen sin - men synes nok at hun tilbrakte mye tid alene under trappen...

Etter hvert hentet vi henne inn til oss når hun hadde fått sove i fred en stund. La oss sammen med henne på dobbeltsengen i stuen. Hun ble kost med, puslet og stelt med. Inky lå der med lukkede øyne. Innimellom sukket hun dypt og skjelvende, strakk på beina og sprikte med tærne. Av og til fikk vi et lite, forsiktig slikk på armen, halsen eller kinnet som takk. Snille, gode jenta vår..

På denne tiden begynte Odin å bli stor og sterk. Han brukte hele kroppen sin, ville gjerne bryte og lekesloss og Inky ble ofte offer for brutale sammenstøt med villbassen Odin. Han var i den mest krevende alderen og det var ikke lett å temme de kreftene han viste for dagen i den perioden. Dette gjorde at vi måtte ta en pause fra turene våre sammen med Odin og broderen.

Så fikk hun sin første løpetid hos oss - og så strakk hun en muskel i den ene skulderen. Begge hendelser gjorde at det gikk flere uker før vi igjen kunne være med på treff sammen med andre langsnuter, eller Øvrebøhundene, som vi også var blitt kjent med. I denne perioden begynte det å demre at go'jenta vår trivdes best sammen med andre firbeinte. Vi følte på det å skaffe en livsledsager til Inky - og enda en trivelig pelskamerat til hele familien.

Nye rasediskusjoner fulgte. Vi syntes det var utrolig viktig å finne en hund som passet vår Inky i temperament og væremåte. Vi var så heldige å få låne en 7 måneder gammel ulvehundjente noen dager. Hun var så rolig og snill med Inky. Derfor avgjorde vi at hund nummer to måtte bli enten en hjortehund eller en ulvehund.

En dag kom sønnen og spurte om hund nummer to kunne være hans. Han hadde mest lyst på en ulvehund, og det måtte helst være hannhund. Jeg ble positivt overrasket! Vår tenåringssønn var noe lunken til idéen å få hund i hus i utgangspunktet, men nå hadde Inky klart å sjarmere ham til å ønske seg en helt egen hund!

Ikke lenge etter fant jeg en annonse på Finn om en unghund, en fin ulvehundgutt.. Jeg sendte en mail og så ventet vi i spenning, men fikk aldri noe svar på den første mailen.

Deretter var vi innom flere andre hunder, men det skulle bli den første lilleulven jeg fant på Finn som kom til å bli vår go'gutt. Men dét er en helt egen historie som jeg har skrevet om i et annet innlegg...

Historien fortsetter i innlegget Venner for Livet - del 2

Regn, regn, regn, regn

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

De fleste på min alder husker regndiktet av Sigbjørn Obstfelder? Men jeg kan ikke huske at det i barndommens dager pøste ned i slike mengder som det vi opplever i dag..

Nå har jeg forsåvidt forsont meg med at her til lands får vi litt mer nedbør enn den gjennomsnittlige monsunstat. Noen ganger synes jeg til og med at det er litt deilig med regn! Her har jeg listet opp noen fordeler med regn:

1. Hagen trenger regn.
2. Det lukter godt ute etter en skikkelig regnskyll.
3. Strømprisene faller.
4. Kakao og raggsokker inne foran vedovnen med god samvittighet.
5. Regnbuer.
6. .. ok, her begynner jeg å få problemer..

Inky har også problemer med regnet. Det er slått grundig fast at hjortiser ikke er spesielt begeistret for det våte element! Hun ser bare sørgelig og pjusk ut etter en time ute i kaldt høstregn.

Visste du forresten at regndråper ikke er tåreformede? Små regndråper er nesten runde, litt større blir de flattrykt og enda større blir de formet som en fallskjerm før de blir ustabile og deler seg i to.

De største regndråpene som er registrert, var 1 cm i diameter! Normalt er de kun 1/10 av denne jumbovarianten.

Regndråper mindre enn 0,5 mm kalles yr. Skyer kan være stratiformede eller cumuliformede og produserer forskjellige former for regn.

I dag er atter en dag med nedfall av store og små, våte, kalde og høstlige dråper. Gråbeina ligger rett ut og føler lavtrykket tynge. De har ikke så veldig lyst til å ut i slikt vær. Jeg sitter her og blogger - og venter på opphold. Men dersom det skulle vise seg å sildre fra himmelen hele dagen, tar jeg regntøy og støvler på og lurer dem med meg ut allikevel. Så er det ekstra deilig å komme hjem og drikke varm kakao, bytte til pysj og raggsokker og kose seg foran ovnen med en film eller en god bok.

..og hundene? De blir gnurt tørre i hvert sitt store badehåndkle, får en godbit hver og så kan de sove resten av ettermiddagen og kvelden. Rene, myke og velduftende i pelsen etter en skikkelig regnskyll..

Kamikazefotografering

Jeg er veldig glad i å ta bilder. Kameraet mitt er med på daglige befaringer i egen hage under sommersesongen og på turer sammen med pelskameratene året gjennom. Derimot er jeg ikke veldig glad i såkalte familiebilder. Oppstilte og med tvungne uttrykk stirrer de direkte inn i linsen mens de smiler stramt til kameraet. Uff. Selv ser jeg alltid grusom ut på familiebilder.

..når jeg tenker meg om, så er det bare de "oppstilte" og "tvungne" familiebildene jeg ikke liker.. Jeg har da masser av flotte bilder av familien min - nydelige små øyeblikk, fanget på film. Som et lykketreff.

Det er nettopp dét. Før i tiden var det virkelig et lykketreff dersom mine bilder ble bra. Dengang vi brukte film og bildene ble fremkalt i en mørkeromsmaskin i en butikk.. eller jeg puttet filmene i en konvolutt og fikk en bunke ferdig fremkalte fotografier tilbake, hvorav omtrent 3% var brukbare.

I dag er vi så heldige å ha digitale kameraer. Vi får se resultatet med én gang. Liker ikke motivet? Slett, slett, med god samvittighet.

Dette bildet av Inky er ikke så verst, men det lider av såkalt "burnout". Solen har laget et lyst parti på toppen av hodet hennes, hvor bildeinformasjonen er forsvunnet i det sterke sollyset. Flekken er flat. Det er ikke så fint, men fort gjort å ikke tenke på for en uøvd hobbykamikazefotograf..

Med "kamikazefotografering" mener jeg at jeg angriper motivet med en storm av knips, knips. Jeg peker og klikker løs - helt hemningsløst. De jeg ikke liker, kan jeg jo bare slette. Ingen fare. De fleste bildene (jeg beholder) er akseptable, noen ganske få er jeg fornøyd med. Ingen er perfekte - på tross av flotte motiver!

Her har jeg i alle fall funnet fram noen jeg liker, men som ikke er helt bra - og en liten beskrivelse av hva som gikk galt eller evt. hva som fungerte:

Her ser Inky vindblåst og interessant ut. Litt bustete etter å ha rampet med de andre hundene i parken. Men hun sitter midt i motivet - det er litt kjedelig. Dessuten har solen forårsaket burnout i bakgrunnen. Nå er det ikke noe problem å beskjære bildet - men de lyse flate partiene i bildet er vanskelig å gjøre noe med.

 

Her er det igjen solen som lager krøll.. Motlyst har gjort at mitt motiv er blitt veldig mørkt.

 

Lille Tiny etter et bad. Han varmer seg og tørker i solen. Her var jeg heldig. Artig utsnitt, ikke burnout - og skyggene er ikke altfor harde. Jeg liker dette bildet godt.. bortsett fra den lille røde håndklefliken nederst i høyre hjørne. Uff. Lager uro i motivet mitt.

 

Dette er typisk - jeg holder ikke øye med hele bildet. Jeg har tydligvis fotografert Inky, men har fått med en noe pussig posisjonert sloughi i bakgrunnen..

Her har jeg heller ikke holdt øye med bakgrunnen, men her fungerte det bedre. Dette bildet ville jeg faktisk ha beholdt.

Det er ikke alltid så lett å kontrollere hvem som spaserer ut og inn av motivet. Noen ganger så fungerer dette helt fint - som ved et lykketreff! Kompis Odin rister vannet av pelsen og en annen av gråbeina (Inky?) glir rundt i bakgrunnen.

 

Andre ganger er det fotografen som beveger på seg.. og så blir resultatet en skjev horisont. Klassiker!

Jeg liker godt nærbilder, men noen ganger kan det være lurt å ta et steg tilbake. Hvem sitt bustehode er dette, tro?

Alle de nedfalne og høstfargede bladene på bakken skaper et interessant bakteppe, synes jeg. Ellers er det greit å unngå for mye "rot" i bakgrunnen.

En tilnærmet ensfarget bakgrunn i en god kontrastfarge f.eks. kan også fremheve fotoobjeket på en fordelaktig måte. Her er det Tiny bustehode som er fordelaktigfisert av grønne gressganger.

Jeg er litt usikker på om noen får noe ut av dette blogginnlegget, men det er uansett morsomt for en kamikazefotograf som meg å vise frem både lykketreff og bomskudd.

GREYT!

Det siste året har jeg fulgt med på Finn og dyreomplasseringenes nettsteder på utkikk etter den perfekte hund til min lillesøster og hennes mann. Vel, det er bare de selv som kan avgjøre hva som er den perfekte hund for dem, men jeg har uansett hatt moro av å se etter gode kandidater.

Og ettersom året har gått, har jeg kommet med stadig nye forslag ut fra deres ønsker om hund. Det er tydelig at det har vært en tankeprosess for dem å prøve å finne ut av hva slags hund som passer inn i deres liv. Det er tross alt en stor avgjørelse å ta til seg en firbein kompis.. det blir nesten som om å få et barn i hus!

Hvis jeg skal komme med noen tips til alle som tenker på å skaffe hund, så vil jeg anbefale å tenke gjennom hvordan hverdagen ser ut. Lange dager på jobb? Er du vanligvis sliten og trett slik at det vil bli vanskelig å komme seg ut på tur i allslags vær? Kanskje tidlig om morgenen hver dag - også helger - og sent om kvelden. Liker du å reise? Kan du ta med hunden? Kaféer, restauranter, konserter og gallerier. Kan hunden være hjemme alene eller trenger du hundevakt? Har du økonomi til å gi en hund alt den trenger - noe som utgjør en ikke ubetydlig sum over årene. Hvordan ser hjemmet ditt ut? Tåler du hår, lukt, hundesenger? Hva med møbler og gulv - er det greit at de får merker etter hundetenner og -klør? Er det i orden for familien din at du tar med hunden på besøk?

Så, når alt dette er tatt i betraktning, når fornuften har talt, så er det enda en veldig viktig ting å huske på; det nye familiemedlemmet skal også tale til hjertet. En må falle for det nye familiemedlemmet og synes at nettopp ens egen hund er verdens vakreste og beste!

Jeg må innrømme at små hunder ikke ligger øverst på ønskelisten min.. Hadde en av de minste rasene passet best hos oss p.g.a. sine egenskaper, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde valgt å ha hund. Heldigvis har vi funnet våre perfekte pelskamerater - et par hunder som passer oss og vårt liv som hånd i hanske.. og de er store og gosselige med skjegg og grått ragg, skikkelge kosebamser som sover det meste av dagen men som elsker å ut på tur i skog og mark, liker alle andre hunder og mennesker, er bare snille og vennlige og gjerne blir med oss på biltur og på besøk til familie og venner.

Da vi først hadde tatt avgjørelsen å skaffe hund, begynte jeg å friske opp hukommelsen og lese om forskjellige raser. Jeg hadde nokså god oversikt fra før (har lenge ønsket meg hund og har lest bøker om hunderaser fra perm til perm utallige ganger), men kriteriene for hundehold hadde forandret seg over årene. Våre ønsker var en stor hund, kattevennlig, blottet for vakt- og vokteregenskaper, rolig inne med et moderat morsjonsbehov, uten trang til de store mentale utfordringene.

Den hunden jeg først kom frem til, var greyhounden. Den passet inn hos oss på alle måter ut fra beskrivelsene. Det var bare det, at min mann synes den så noe puslete og tynn ut. Han likte heller ikke tanken på å ha en hund som må ha jakke på når det er kaldt ute.. Greyhounden talte altså ikke til hjertet hans. Hjortehunden ble det kompromisset som viste seg å skulle sitte som et skudd. Vi er begge helt "forelsket" i vår hjortehund og synes hun er fantastisk! Senere har vi også fått en irsk ulvehund i hus. Han er et livlig tilskudd til familien, noe ung enda, men med konturene av en rolig og verdig rase, staselig av utseende og med et herlig gemytt.

Bildet er hentet fra dyrevernforeningen NeverNeverLand som driver med omplassering av greyhound og lurcher, eksracere fra Irland. De gjør en flott jobb, og én gang skal vi adoptere en greyhound fra NeverNeverLand. Det er både min mann og jeg enige om.

Det må nevnes at han nå har endret syn ang. greyhounden. For etter å ha blitt kjent med en myndesjel, så synes han væremåten er viktigere enn utseende. De er så utrolig forsiktige, snille, kloke og herlige - ikke som noen andre hunder. Han synes til og med at det er greit at hjortisen vår får dekken på i høstregnet og har akseptert et rosa pyntehalsbånd med glitrende "diamanter"!

Min søster og hennes mann har også bestemt seg for greyhound. Ikke bare passer denne nydelige hunden inn i deres livsstil, men den har nok fått innpass i deres hjerter også - og hvem kan la være å like et så mykt blikk? Et par myndeøyne sier alt; de speiler en gammel sjel, klok, vennlig og familiekjær. Så nå gleder jeg meg til familieforøkelse, kan nesten ikke vente til jeg blir "tante" til en greyhound! Det kommer til å bli GRRREYT!!

Ut på tur, aldri sur

Det fine med å ha hund, er at jeg kommer meg ut på tur hver dag - enten jeg vil eller ikke. For når sant skal sies, så kan det være tungt å komme seg ut døra noen ganger. Men når jeg først er ute, så er det deilig - hodepinen som lurte bak øynene forsvinner som dugg for solen, de verkende leddene mykes opp og kroppen kjennes lett og ledig. Sansene utfordres av lukter, lyder og syn som det på bildet over; Linvann tidlig i morges, rett før solen brøt gjennom skyene og fortrengte den rå kulden etter siste frostnatt.

Det har også gått litt sport i det å oppspore nye, fine steder å utforske. Når jeg finner et turområde hvor jeg ikke har vært før, går jeg et lite stykke den første dagen. Merker meg sideveier, småstier og tråkk som går opp til høyre eller nedover skaret til venstre for hovedstien. Neste gang velger jeg en avstikker og følger den et stykke. Sånn som i dag. Etter å ha gått hovedstien opp til Linvann, tok jeg en avstikker på tilbakeveien mot Åbållknuden.

Trodde forresten en "knude" lå på en topp, men stien gikk bare nedover og nedover. Nåja, det betyr at i morgen kan jeg gå enda lenger og da finner jeg ut hvor denne Åbållknuden ligger. Rart navn forresten - tror jeg vil prøve å finne opprinnelsen til det..

 Mange av disse turveiene jeg har utforsket, er brede stier, knudrete av små og store stein, dekket av et tykt teppe med barnåler eller høstløv, skåret i to av små bekker som har bestemt seg for å krysse den, furutrær som strekker sine røtter utover, som krokete fingre - disse stiene minner meg om en fortid da det ikke fantes asfalt eller biler. Da folk reiste langs ferdastier til hest. Det er lett å forestille seg hvordan det må ha vært når skogen er stille og den eneste lyden jeg hører er pustingen og tassingen fra mine to følgesvenner, gråpelsene. Noen ganger lever jeg meg så inn i denne forestillingsverden, at det føles som en stor kontrast å sette seg i bilen, høre musikk strømme fra radioen og igjen vende tilbake til en travel hverdag med mye lyd og mange gjøremål.

"
Det vackraste tjärnet i skogen låg ensamt och tyst och klart
och växlade blickar med solen och drömde så underbart.
 
Det speglade härliga skatter av skiftande ljus och färg, det famnade alltets riken i ramen av skog och berg.

Det drömde om eviga rymder av evigt skimrande glans, om stjärnor och soliga världars oändliga rytmiska dans.

"

Ja, dikt er ikke mitt forté altså.. Men jeg synes det lille utdraget fra en svensk visesang er ganske fint. Bildet derimot, er ikke av tjernet, men et mangestammet tre kledd med mose. Et tegn på all nedbøren vi er blitt utsatt for denne sommeren og høsten. Det er skikkelig fint, egentlig. I alle fall på en dag som denne, når solen skinner og gjør at de tykke teppene med myk mose som dekker trestammer, stein og skogbunn får en skinnende smaragdgrønn farge.

Sol i dag - i morgen er det igjen lovet mer regn. Men det gjør ingenting. Jeg gleder meg til å utforske knuden og det er noe som heter at det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær - så jeg kler meg godt, tar med meg bråbeina og går ut på tur, aldri sur.