Ut på tur, aldri sur

Det fine med å ha hund, er at jeg kommer meg ut på tur hver dag - enten jeg vil eller ikke. For når sant skal sies, så kan det være tungt å komme seg ut døra noen ganger. Men når jeg først er ute, så er det deilig - hodepinen som lurte bak øynene forsvinner som dugg for solen, de verkende leddene mykes opp og kroppen kjennes lett og ledig. Sansene utfordres av lukter, lyder og syn som det på bildet over; Linvann tidlig i morges, rett før solen brøt gjennom skyene og fortrengte den rå kulden etter siste frostnatt.

Det har også gått litt sport i det å oppspore nye, fine steder å utforske. Når jeg finner et turområde hvor jeg ikke har vært før, går jeg et lite stykke den første dagen. Merker meg sideveier, småstier og tråkk som går opp til høyre eller nedover skaret til venstre for hovedstien. Neste gang velger jeg en avstikker og følger den et stykke. Sånn som i dag. Etter å ha gått hovedstien opp til Linvann, tok jeg en avstikker på tilbakeveien mot Åbållknuden.

Trodde forresten en "knude" lå på en topp, men stien gikk bare nedover og nedover. Nåja, det betyr at i morgen kan jeg gå enda lenger og da finner jeg ut hvor denne Åbållknuden ligger. Rart navn forresten - tror jeg vil prøve å finne opprinnelsen til det..

 Mange av disse turveiene jeg har utforsket, er brede stier, knudrete av små og store stein, dekket av et tykt teppe med barnåler eller høstløv, skåret i to av små bekker som har bestemt seg for å krysse den, furutrær som strekker sine røtter utover, som krokete fingre - disse stiene minner meg om en fortid da det ikke fantes asfalt eller biler. Da folk reiste langs ferdastier til hest. Det er lett å forestille seg hvordan det må ha vært når skogen er stille og den eneste lyden jeg hører er pustingen og tassingen fra mine to følgesvenner, gråpelsene. Noen ganger lever jeg meg så inn i denne forestillingsverden, at det føles som en stor kontrast å sette seg i bilen, høre musikk strømme fra radioen og igjen vende tilbake til en travel hverdag med mye lyd og mange gjøremål.

"
Det vackraste tjärnet i skogen låg ensamt och tyst och klart
och växlade blickar med solen och drömde så underbart.
 
Det speglade härliga skatter av skiftande ljus och färg, det famnade alltets riken i ramen av skog och berg.

Det drömde om eviga rymder av evigt skimrande glans, om stjärnor och soliga världars oändliga rytmiska dans.

"

Ja, dikt er ikke mitt forté altså.. Men jeg synes det lille utdraget fra en svensk visesang er ganske fint. Bildet derimot, er ikke av tjernet, men et mangestammet tre kledd med mose. Et tegn på all nedbøren vi er blitt utsatt for denne sommeren og høsten. Det er skikkelig fint, egentlig. I alle fall på en dag som denne, når solen skinner og gjør at de tykke teppene med myk mose som dekker trestammer, stein og skogbunn får en skinnende smaragdgrønn farge.

Sol i dag - i morgen er det igjen lovet mer regn. Men det gjør ingenting. Jeg gleder meg til å utforske knuden og det er noe som heter at det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær - så jeg kler meg godt, tar med meg bråbeina og går ut på tur, aldri sur.