Skråstadheia

Lørdag morgen lå tåken tykk og grå over vår del av Sørlandet. På vei til Kristiansand, så jeg hvordan solen brøt gjennom tåkelaget og skinte på alle heiene. Ned i dalsøkkene nådde soltrålene fremdeles ikke og både elven Otra og tåken fløt blek og stille sørover mot sjøen.

Vi parkerte langs Torridalsveien og begynte på klatreturen opp Skråstadheia. Trær, steiner og røtter var kledd i våt mose og attpåtil var stien dekket av et tykt lag høstløv. Små bekker hadde funnet nye veier og rant langs stien flere steder. Det gjorde ikke så mye at det var rått og kaldt enda, fordi klatreturen gjorde at svetten rant under ullgenseren min. Før vi nådde toppen var jeg skikkelig andpusten, lårmusklene ristet og mine stakkars giktbrudne knær glødet..

Ingen av oss hadde vært her oppe før, så vi prøvde på måfå et par stier før vi fant en som så lovende ut. Etter å ha fulgt denne en stund, gikk vi av stien og klatret opp på en liten topp. Jeg må si at det var verd anstrengelsen!

I gamle dager beitet det husdyr på Skråstadheia og det må ha vært litt av et slit å dra opp hver morgen for å melke kyrne! Målet for vår tur var Den Omvendte Båt, som ligger ca. 225 m.o.h. Tidlig på 1900-tallet var det tradisjon å dra opp til "båden" i 04-tiden første påskedags morgen for å se solen stå opp. Det skal være en praktfull utsikt over hele Kristiansand og omegn derfra.

Vi måtte imidlertid nøye oss med utsikten fra den lille toppen vår, for litt senere på dagen ventet det middag til oss hjemme hos mor og far - da kommer en ikke for sent! Middagene hjemme på Slettheia er nemlig alltid en kulinarisk opplevelse..

Men neste gang vi velger å gå tur i Skråstadheia-området, skal vi klare å finne det mye besøkte landemerket - og da håper jeg at vi er like heldige med været som vi var denne lørdagen i slutten av november.