Auribus teneo lupum

Auribus teneo lupum.. det er bare det at denne ulven ikke er farlig - og det er med et kjærlig grep jeg holder fast i ørene på denne gråpelsen. Tiny, som han nå heter, kom inn i vår familie for mindre enn et halvt år siden. Det begynte med at vi ønsket en lekekamerat og følgesvenn til vår fantastiske, vennlige, kjærlige, kloke, snille og nydelige hjortehund Inky. Etter å ha annonsert vidt og bredt at vi ønsket oss en hjortehund eller evt. en ulvehund, så kom jeg over en annonse på Finn. To ganger tok jeg kontakt og til slutt ble det avklart at den lille ulvehunden skulle komme til oss!

Det var ikke lett å finne ut av hvordan jeg skulle komme meg til Sortland - og tilbake - med en ulvehund i bagasjen! Til slutt skjønte jeg at eneste mulighet var å ta toget til Fauske og hente ham der. Og for en tur det ble! Nordover gikk alt som det skulle - jeg sov godt og lenge som jeg pleier - jeg bare elsker å kjøre med tog! I Trondheim ble jeg hentet av min søster hennes mann som tok meg med hjem og spanderte varme rundstykker og te i påvente av siste reiseetappe. Deilig. Da vi passerte polarsirkelen ble det annonsert over høyttaleranlegget - og toget gled ekstra sakte over denne begivenheten mens en gjeng britiske pakketurister speidet etter moskus og midnattsol.

På perrongen i Fauske ble jeg møtt av en liten, storøyd og veldig ivrig ulvehund. Han ble med meg uten videre - så tillitsfull. Ikke kunne han gå i bånd, i tillegg var han veldig sulten og stupte i bakken ved synet av tyggis, smuler eller papirbiter. Først fikk han et par kyllingfileter jeg hadde med som "godis" og bestikkelse. Deretter tok jeg ham med til sentrum og ruslet rundt til butikkene åpnet. I en dyrebutikk fant jeg en god trekksele til ham, masse godis og litt ekstra hundefór til hjemturen. Det nye halsbåndet jeg hadde tatt med til ham var altfor stort - og plutselig så mine medbrakte matrasjoner veldig små ut.. Så gikk vi tilbake til stasjonen for å vente på toget hjem. Solen skinte og det var godt å sitte på et teppet på perrongen og vente.

Hele hjemturen spiste og sov den lille ulven. Av og til bråvåknet han og kikket opp på meg. Jeg sa ikke så mye, bare gjorde blikket mitt så trygt og rolig jeg kunne og så ham fast i øynene. Da sukket han tungt og sov videre. Det hadde vært lett å bli overmannet av følelser, gråte og klemme ham inntil meg - men det var ikke det han trengte. Han trengte å føle at han kunne stole på meg, at han kunne overlate alt til meg - jeg skulle passe på ham fra da av. Det var dette jeg fokuserte på, tenkte meg at sånn skulle det bli.

Han var liten, avmagret og utsultet. Hodet så altfor stort ut for resten av kroppen, labbene likeså. Han var ustø og ukoordinert og snublet stadig i trappetrinn og sine egne ben. En av de første morgenene hos oss, på vei ut døra for å tisse, sjanglet han rett inn i et skarpt hjørne på varmepumpen vi har montert på ytterveggen - og da jeg gned den vonde skulderen for å sjekke at det gikk bra, satte han i å ule som jeg aldri har hørt en hund ule tidligere.. hjerteskjærende og høyt!

I tillegg til det rent fysiske, så var han usikker, storøyd og veldig stresset. Han nektet bl.a. å sette seg i bilen da vi skulle på vårt første dyrlegebesøk. Tror han forbandt den bilen med noe som tok han med til et annet sted - og han ville gjerne være hos meg. I det hele tatt så slapp han meg ikke av synet. Jeg var det trygge holdepunktet i en ellers så forvirrende og usikker tilværelse for en liten ulvehund med en tøff start i livet.

De første ukene var veldig slitsomme. Vi sov på skift og han måtte ut omtrent annenhver time for å tisse, akkurat som en valp som skal lære å bli husren. I tillegg var han utrolig sulten! Vi klarte å få til 5 måltider om dagen, fra 6 om morgenen til 23 om kvelden. Mange små måltider for å venne magen hans til å ta imot passelige porsjoner. De første dagene må han ha lagt på seg flere kilo. Allerede da vi veide ham første gang hos dyrlegen, begynte han å forandre seg. Han så fremdeles utmagret ut, men de dypeste søkkene hadde begynt å fylles ut og knoklene kjentes "myke". I en alder av drøye 10 mnd., og etter å ha vært hos oss noen dager og spist så mye mat vi turte å gi ham, veide han 33 kg.

Heldigvis holder ikke hunder fast ved en vond fortid. De lever i nået, noe vi tobeinte kunne lære litt av. Vårt nye familiemedlem har fått navnet Tiny på grunn av størrelsen sin. Og nå, et snaut halvår senere er han godt over 20 kg tyngre, 8 cm høyere, trygg, rolig, snill, leken, modig, sterk og fremdeles like tillitsfull som den dagen jeg hentet ham nord for polarsirkelen. En helt herlig hund med et fantastisk gemytt, en knusegod skjeggebuse som er en fantastisk følgesvenn for vår Inky, akseptert av husets katter og som har vunnet våre hjerter på kort tid... kanskje spesielt mitt hjerte. Så jeg holder kjærlig fast i Tiny, jeg hverken kan eller vil slippe ham. Jeg skal alltid sørge for at han har det godt og trygt her hos oss - og han lærer meg noe om å leve i nået og om betingelsesløs kjærlighet, hengivenhet og trofasthet.

Tiny og Inky leker sammen på tur.