Til Ulvehundspesialen på Gol...

I godt og varmt vær pakket vi ulv, sengetøy, tepper, niste, regntøy og støvler – og satte kursen for vår første Ulvehundspesial på Gol. Mor ble med som selskap, kartleser og copilot - og bringer av eksklusiv og velsmakende spätlese.

Vi svingte innom Nes Verk for å spise litt formiddagsmat. Tiny ble først strålende fornøyd over veivalget; han tenkte nok at vi skulle på spoletur på Verket. Alas. Men den medbrakte nisten bestående av laks og salat smakte fortreffelig – Tiny fikk smake han også, så klart. Den ble inntatt på en grønnmalt parkbenk i en sky av knott og mygg – og helt omringet av japanske sightseeingturister som med skrekkblandet fryd knipset bilder av ulven.

Resten av turen foreløp uten stor dramatikk. Tiny sov godt og var for det meste ute av synet. Av og til, hver gang vi slakket farten, poppet hodet hans opp i sladrespeilet som troll i eske. Han lurte nok på om vi snart var fremme. På et punkt kjedet han seg tydeligvis – siden han fisket til seg en av mine undikker. Sloggien var helt ny og lå en en pappeske. Tiny spiste et hull i esken og fisket deretter ut underbuksa. Da skandalen ble oppdaget, var undikken full av sikkel. (Litt ekstra morsomt siden jeg NETTOPP skrøt av at ulven vår aldri, aldri spiser på noen ting! Det gikk altså troll i ord..) Til slutt landet vi på Gol i relativt fuktig vær, sjekket inn, bar det meste av bagasjen opp i leiligheten – og så kledde vi oss i full regnmundur og gikk mot Gol Camp.

Etter en frisk spasertur fant vi ut at de fleste antagelig hadde søkt tilflukt i det dårlige været. Men vi fikk da lokalisert noen ulvisfolk – og ulviser. Uansett ble det bestemt at vi heller skulle sanke inn forpleininger for kvelden og komme sterkere tilbake neste dag.

Ingrediensene til kveldens vederkvegelse ble sanket inn i den lokale Rema1000-butikken. Her fant jeg mozarella, tomater, salat, frisk basilikum og grissini. Sammen med den tyske rødvinen ble det et lite festmåltid – enkelt, men utrolig godt. Ulven fikk en kilo rått kjøtt fra V&H. Han var egentlig ikke sulten, men da jeg tok en spiseskje og ga ham en og en liten kosebit, kunne han spise noe likevel. Etterpå sovnet han som en strek.. mellom oss i sofaen. Han lå med hodet i fanget mitt og drømte, antagelig om alt det spennende som hadde skjedd i løpet av dagen.

Litt senere, da sofaen ble til en dobbelt(sofa)seng, fikk han faktisk lov til å sove sammen med meg. Han ble så lykkelig over å få invitasjon, at han gjorde et stort byks og ramlet ned midt i sengen hvor han ble til utpå morgentimene, da jeg våknet av at han peste så hele sengen ristet. Det ble veldig varmt for en ulv med god pels å ligge i en haug med dyner , puter og tepper. Resten av morgenen sov han paddeflat på flisgulvet - og jeg var glad for å kunne strekke ut beina igjen!

Lilleulv - stjeler av seng, hodepute og dyne!

Omsider kom vi oss på høykant. En liten tur ut for å utrette viktige saker og sondere terrenget, virket oppfriskende på min zombielignende tilstand. De over oss hadde nemlig full fest til langt på natt. Det hørtes ut som om det var en blanding av et nordnorsk rakfisklag, trekkspillets venner og anonyme hjemmebrennere som hadde samlet seg for en årlig begivenhet – og de hadde ikke tenkt til å kaste bort tid på å ta hensyn til naboene, nei! Tjohei! Skål!

Etter morgenturen begynte Tiny å vandre. Han gikk ut på terrassen, returnerte etter et øyeblikk og vandret ut i gangen. Frem og tilbake. Så stilte han seg opp og stirret på meg. Jeg vet som regel hva de fraggelørene betyr! Men han måtte ikke ut og han hadde fått sin del av mine frokostskiver, så han regnet nok ikke med å få mer mat på en stund enda.. Til slutt gikk det opp for meg at han forsøkte å få tillatelse til å hente mor! Jeg åpnet soveromsdøra på gløtt og slapp ham inn. Han logret seg fornøyd vei inn i mørket. Rett etterpå hørte jeg masse koseprat og lykkelig snorking der inne fra. Ikke lenge etter stod mor opp – først da kunne Tiny legge seg ned og slappe av. Etter å ha vekket mor, sov han godt i et par timer til..

Tiny har påtatt seg jobben som min mors store beskytter. Han går forsiktig ved siden av, venter på henne dersom hun blir hengende etter og står tålmodig og venter mens mor koser og prater. Det er litt artig - han gjør ikke slik med noen av oss andre, i alle fall ikke i samme grad. Jeg lurer på hvorfor han gjør det - det er kanskje fordi han har skjønt at hun er en bestemor og derfor synes at hun trenger å passes på litt ekstra?

Endelig skinte solen - såvidt!

Vi troppet opp på campen med bildet under armen og en overentusiastisk Tiny. Han synes det var blodig urettferdig å måtte bruke grime, særlig når det var så mange flotte ulvehunder der! Vi traff FB-venner fra Bergen og den fine ulvegutten Haggis. De fikk lov til å hilse på hverandre, men Tiny hadde nok mest lyst til å lekesloss. Han hoppet lykkelig opp og ned ved siden av Haggis, slik at jeg ble nødt til å be om at han stod fint på plassen sin igjen.

Utover dagen fikk solstrålene overtaket på regnværsskyene. Det ble rett og slett varmt og nydelig vær. Kanskje litt for varmt for noen? Det lå ulviser strødd over hele området. Vi hadde funnet oss en strategisk plass i skyggen av et lite telt. Der var noen benker også – godt for de som ikke er vant til å stå i flere timer (vi er ikke så velutstyrt på utstilling at vi har med egne stoler). Tiny syntes det var utfordrende å ligge ned sammen med ukjente gråpelser, se dem gå forbi og høre piping fra de minste valpene. Han rettet på ørene, la hodet på skakke og stirret på meg med jevne mellomrom. To ganger gjorde han et utfall mot en annen hund, ikke for å angripe selvsagt, men for å hilse på! Fy og fy! Tilbake på plass! Grimen blir på! Men snart fikk han slippe grimen likevel. Jeg var litt spent, men tenkte at jeg fikk bare stole på ham. Han oppførte seg som et gull. I over fire timer lå han der, så tålmodig og snill. Han brukte øyne og snute, men forsøkte ikke lenger å storme bort til de andre firbeinte.

Så var det tid for dressurkonkurransen. Haggis, som vi hilste på litt tidligere, skulle også delta. Matmor var veldig spent – og gruet seg kanskje litt? Det hadde hun visst ikke grunn til. Det viste seg at Haggis gjør hva som helst (nesten) for en pølsesnabb! Tørrfisken gikk til Tiny.

I et rørende øyeblikk lå to de to snille ulveguttene rett ved siden av hverandre og snuste hverandre på snuten og i ørene. Etterpå snudde Tiny seg opp ned og snorket høyt. Han synes tydeligvis det var trygt å sove bak ryggen til den store bergenseren.

På bildet følger Haggis nøye med på hva matmor foretar seg med den pølsebiten!

Tiny og Haggis.

Lett svimle av sult bestemte vi oss for å ta en middagspause. Det ble kremet suppe med grønnsaker og et glass vin på terrassen. Under oss festet guttaboyz høylydt, så vi trakk inn og satte oss i sofaen. Tiny la seg opp ned med forbeina i mors fang. Det tok ikke lang tid før vi alle tre duppet av. Selvfølgelig litt patetisk, men jeg synes vi hadde en god unnskyldning; hele foregående natt hadde det vi trodde var et nordnorsk rakfisklag gjort sitt beste for å holde Gol’s samlede befolkning våken – antagelig med stor suksess. Nå viste det seg at de slett ikke var rakfisk- og hjemmebrententusiaster, men fotballsupportere! Da skjønte vi plutselig hvorfor de følte det var tvingene nødvendig å levere alle replikker brølende med grov fyllestemme. Uansett, vi var alle tre stuptrøtte – og det tok et par timer før vi var på beina igjen. Planen var å gå ned til campen for å se om vi rakk de siste konkurransene, men vi kom ikke lenger enn til bensinstasjonen. Der handlet jeg inn godis og brus – og så ruslet vi tilbake til leiligheten.

Det var en nydelig tur. Vi gikk på oppsiden av hovedveien, langs gang- og sykkelstier. Kikket på roser og vakre hager, nøt duften av syriner i full blomst. Tiny fikk gå på løs lenke og snuste seg vei langs grøftekantene. Han snøftet, snorket og leste i hundeavisen. En fin avslutning på en artig dag. Litt dumt at vi ikke fikk med oss så mange konkurranser, men jeg koste meg med å se på valpene. De er jo absolutt nydelige, med lange haler som sleper i bakken, altfor store labber og en benstilling som en nyfødt fole. Jeg fikk også se fine Cæsar, som sammen med sin matmor er medlem av ULVEHUND I AGDER. Han har vært så uheldig å få en skade. Jeg håper han blir frisk igjen – det kjennes ikke bra å se disse ulvehundene, som jeg er blitt så glad i, halte av gårde.

Lilleulv var stuptrøtt og varm, men da jeg la kjøleelementer under madrassen,
sov han som en stein!

Da vi kom tilbake til Gol app., var det virkelig full fest! Kveldssola skinte, det var godt og varmt ute – og guttaboyz var i fin form. De formelig jublet. Tiny fikk full oppmerksomhet, og tilnavnet "føllet" fulgte ham hver gang de fikk øye på den lille ulven min. De forsøkte også å lokke ham til å stikke hodet over rekkverket på terrassen. Til slutt måtte vi lukke døra slik at han skulle få litt ro og hvile. Men før det, kom en maxi-taxi med de utagerende fotballsupporterne tilbake. De veltet ut av bilen med skrik og skrål og inntok leiligheten over oss. Her henfalt de igjen til skåling, brøling, stabling av møbler (det hørtes i alle fall ut som om de ommøblerte med stor entusiasme men uten å kunne bestemme seg for hvor møblene skulle stå) og avspilling av grusefull festmusikk på høyt volum. De vadet frem og tilbake utenfor vinduene, pisset på ytterdøra og oppførte seg i det hele tatt som neandertalere.

Vel hjemme og Tiny er glad for å ha fått plassen sin i sofaen tilbake :-)

Etter to netter med fint lite søvn (mer som dupping innimellom slagene), føler jeg ikke for å dra hjemover sent på dag. Tror nok heller at vi tar den lange, naturvakre veien hjem. Så kan vi heller gå en tur på fjellet – og bruke god tid. Jeg merker også at jeg ikke har tålmodighet til å sitte så mange timer og følge med på den ene hunden etter den andre bli vist frem for dommeren. Selv om jeg må si at den lille britiske dommerdamen var trivelig å se på – i den forstand at hun virkelig så ut som om hun likte det hun holdt på med. Hun smilte varmt mot hundene og så på dem med ekte kjærlighet i øynene. Men jeg vet ikke hva de ser etter, jeg har bare så vidt begynt å skjønne hva de forskjellige titlene betyr – men det meste er fullstendig gresk for meg. En må nok stille selv for å virkelig synes at dette er spennende. Det er også sikkert en fordel å kjenne mange av dem som kommer – da blir det en sosial happening i tillegg.

Uansett angrer jeg ikke på at jeg tok turen hit til Gol denne helgen. Det har vært utrolig gøy å se så mange flotte ulvehunder på ett sted – og å hilse på noen av deres trivelige eiere. Jeg har også kikket og sammenlignet egen ulvenudel med utstillingshundene – og jeg synes faktisk ikke Tiny ser så gal ut. Det er mye ved ham som, etter mitt uøvede og høyst subjektive syn, er veldig flott! Jeg liker hodet hans – jeg synes han har fine, uttrykksfulle øyne og pen fasong på hodet. Noen av ulvene har veldig lange, smale snuter – jeg liker faktisk Tinys litt valpete uttrykk med de store øynene og den brede, bustete snuten bedre. Han fikk også veldig skryt for pelsen sin. En dame som kom bort for å kose med ham, sa faktisk at han hadde kjempefin pels og var ”perfekt nappet”. Ahem.

Det jeg synes mangler på Tiny, er den store og dype brystkassa. Han har en liten og smal bryskasse og lange, tynne bein. De andre ulvene virker lengre i ryggen og har kraftige, stutte bein. Dette synes jeg gir dem tyngde. Tiny virker mer spinkel; tynn og langbeint.

Uansett betyr gemytt mer enn utseende i mine øyne - og Tiny har sjarm i bøtter og spann! :-D Dessuten er han glad i å jobbe, så kanskje jeg skal melde ham på dressurkonkurransen til neste år??

PS. Jeg har skrevet et eget blogginnlegg om turen hjem.

Inky ble veldig lykkelig over å få kompisen sin hjem igjen - og kanskje matmor også..?
Hun ser i alle fall ganske hengivent på meg - nesten som om hun ikke helt har lyst til å
slippe meg av syne. Gode Inkyen min..