Mitt første blogginnlegg!

Ja, så er jeg i gang, da. Min egen blogg. Jeg så ikke den komme rundt svingen, for å si det sånn. La meg forklare; jeg er en dame i slutten av 30-årene som har mann og en tenåringssønn, to katter, en hund - og en hage. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for de pelskledde. Opp gjennom årene har vår husholdning innbefattet flere katter, fire hetterotter, en ørkenrotte, to chinchillaer, tre ildere, ei kråke ved navn Kåre, en gammel skilpadde, utallige akvariefisk og en liten hvit mus som het trebeinte Billy. Han fikk navnet sitt fordi han bare hadde tre bein.

Den gang vi var unge, var også ønsket om kjæledyr litt utenom det vanlige til stede. Derfor hadde vi på et tidspunkt tre taranteller og en skorpion. Disse artige skapningene har riktignok ikke pels, men var uansett fascinerende å betrakte, de laget ikke mye bråk, tok liten plass og var rimelige i kosten. Kosten, ja.. Taranteller og skorpioner må ha levende føde. Mellarver og sirisser stod på menyen. Vi fikk etterhvert riktig sansen for disse artige skapningene og ønsket å ta så godt vare på dem som mulig. En person bak disken i dyrebutikken foreslo å mate dem med levende musunger.. Ja, det hørtes jo brutalt ut. Ikke desto mindre gikk vi til anskaffelse av et koselig musepar, og presto: musunger. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var min tidligere nevnte forkjærlighet for de pelskledde. De bittesmå, lyserosa musungene var det helt umulig å se for seg bli spist av mordlystne taranteller. Hele musefamilien tilbake til dyrebutikken - unntatt lille Billy, for han hadde bare tre bein.

Lille trebeinte Billy ble så gammel at han ble skallet på det lille hodet sitt. Han ble så tam at han satt i håndflaten og koste seg med ost og annet godis. Etterpå tok han seg god tid til å pusse snuten med de bittesmå forbeina (det var det ene bakbeinet som manglet). Tarantellene og skorpionen fikk klare seg med insektene sine. Men jeg snakker meg bort! Det jeg egentlig skulle frem til, er at fjesboking, twitring og blogging er helt gresk for meg.. i alle fall inntil nylig. Jeg opprettet for bare få uker siden min egen fjesbokprofil, og jeg må innrømme at det er litt artig! Jeg! Som fremdeles er fast bestemt på at en telefon er til å ringe med, som ikke har noen idé om hva en iphone (eller hva det heter) er og har null interesse for dataspill, mp14 og alle de rare tekniske nyvinningene der ute. Men nå er jeg altså i gang - og hvem vet hva som venter rundt neste sving hvis jeg kan få til disse bloggegreiene!