søndag 29. januar 2012

Hjortehunden Inky

Inky er en 6 år gammel hjortehund og nykommer i familien vår. Hun har raskt vunnet alles hjerter, selv kattene har godtatt henne som fullverdig familiemedlem - og dét er ingen selvfølge med to nesten 10 år gamle katter! Salsa og Sofus, som de heter, er suverene herskere i sitt lille land. De råder over sofaer, senger og matforrådet i kjøleskapet. Vi må selvfølgelig være behjelpelige med å ta maten ut av kjøleskapet og legge den på en skål, men de gir klar beskjed når det er tid for å etterfylle matskålene. Jeg har hatt sporadisk kontakt med hunder fra jeg var ung jente; dengang gikk min venninne og jeg rundt i nabolaget og tigget om å låne hunder vi kunne gå tur med. Jeg husker spesielt godt en st. bernhardshund som dro oss med på tur! Senere ble jeg kjent med to boxere og noen riesenschnauzere med stoor personlighet og mye energi. Jeg skal ved en annen anledning skrive litt om i alle fall én av dem; Kito. Svigermors stolthet og nabolagets skrekk!

Hjortehunden Inky derimot, er det vennligste vesen en kan tenke seg. Forsiktig og følsom, rolig, snill, klok og litt tøysete av og til. Ute snorker og snøfter hun fornøyd, vimser hit og dit men holder seg alltid innen øyensyn. Noen ganger viser hun hva hun er god for og strekker på beina. Det høres ut som et lite tordenvær når hun kommer rasende forbi i full galopp.
Inky kommer fra en oppdretter hvor hun har hatt selskap av 6 andre hjortehunder. Det er vanskelig å si om hun savner dem; hun trives her hos oss, dét er vi trygg på. Allikevel tennes det et lite lys inni henne når hun treffer andre hunder - og da er hun leken kamerat, oppdrager og modig veiviser. Kanskje kommer vi til å skaffe henne en livsledsager, en aldrende kamerat med samme rolige vesen som Inky. Hvis det er mulig, da.. Inntil videre får hun kose seg med min brors flotte grosservalp, Odin, hele langnesegjengen i Grimstad og Arendal og tilfeldig forbipasserende som har lyst til å hilse når vi går våre daglige turer.

Uansett om vi velger å adoptere en voksen hund til, eller ikke, kommer alltid Inky til å ha en spesiell plass i våre hjerter. Dét har hun allerede gjort seg fortjent til.

2 kommentarer:

  1. Vi må bli kvitt denne herrane vinteren, så det omsider blir sloughi-vennlige turforhold igjen. I -7 grader er de ikke mye interessert i å være ute, og snø er iaffal fandens verk!

    Guttaboys vil gjerne se Inkys lange nese igjen, for hun var jo så snål og grå og høy og rufsete og snill ---- og jente!

    SvarSlett
  2. Yepp! Vi gleder oss til nye langnesetreff! Like barn leker best;-) Må bare vente til hun er ferdig med all løpinga, he, he.. Og; JAA! I februar begynner lengselen etter vår og varmere vær.. deilig med snø og vinter - bare ikke så lenge av gangen. Her krøp gradestokken under 10 i går.. Inky brydde seg ikke - bare hun kunne komme seg ut! :-D

    SvarSlett