Bergen er vakker i strålende sol og enda en gang smilte værgudene til oss alle da jeg besøkte lillesøster og hennes mann denne helgen. Slik har det vært de siste gangene jeg har besøkt breiflabbland.
Min andre lillesøster tok flyet fra Trondheim - også en vakker by - slik at vi tre søstre kunne finne på noen sprell sammen. Det ble kanskje ikke så mye sprell, men mer aktiviteter av det trivelige slaget. Middag, vin, prat og både små og store ekskursjoner med tre bustebarter på slep.
Aggressiv hund?
Bustebarter, ja. Jeg er blitt "tante" til en stor minischnauzer. Jeg sier "stor" for Chico tror han er en kjempe. Han har et pågangsmot som er den skarpeste riesenschnauzer verdig, er sta som et helt dusin esler og har en stemme han absolutt ikke er redd for å bruke. På den annen side er han veldig lærevillig. Han er vár for korreksjoner og viser at han har et stort ønske om å være til lags. Han er slett ikke aggressiv, slik de forrige eierne antydet, men han er nok vant til - til en viss grad - å styre husholdningen. Et altfor stort ansvar for en hund, uansett rase. Denne ansvarsfølelsen gir seg utslag i at han forsøker å kontrollere sine omgivelser. Noen ganger blir det for å mye å holde styr på og da får han små utbrudd, noe som lett kan tolkes som aggressivitet. Knurring, glefsing, bjeffing og tenner på tørk ser jo litt skummelt ut..
På den positive siden er det tydelig at de forrige eierne har vært utrolig glade i Chico. Han er tatt godt hånd om og pels, poter, tenner, negler - alt er i sin skjønneste orden. Ikke dårlig for en 7 år gammel hund! Hverdagslydighet har han. Matetikette, sitt, ligg, gi labb osv. er godt innarbeidet. Gå fint i bånd derimot.. Mange lar hundene sine gå i flexiline. Slikt burde være forbudt med noen få unntak. Oppskrift på dårlige manérer på tur.
Ufordragelige minihunder
De som kjenner meg, vet at jeg i beste fall er likegyldig til de minste hundene. Dette er ikke hundenes feil, men eiernes. De er ofte ufordragelige, mangler både oppdragelse og sosiale antenner. Jeg tror nok mange synes det er vanskelig å oppdra små hunder, nettopp fordi de er små og søte. Kanskje de tror at "barna deres" kan bli skadet? Eller at de er redd for å såre følelsene deres? Ikke vet jeg, men én ting er sikkert: Små hunder trenger også oppdragelse! Heldigvis er min søster og mannen enige. De har bestemt seg for å oppdra Chico som om han var en stor hund. På bare et par-tre uker har de gjort en formidabel jobb! Fremover trenger de bare å repetere og vedlikeholde. Chico er på god vei til å bli en veloppdragen og sosial liten stor hund.
I tillegg til at de har jobbet mye og oppnådd stor fremgang så langt, må jeg skryte av Chico også! Han var ene-hund i sitt gamle hjem. Han hadde kun én hundekompis og den hunden var svært nervøs. Jeg ble fortalt at han f.eks. gjemte seg bak sofaen dersom det kom folk på besøk. Chicos hundekompis var altså ikke et godt forbilde i så måte. Med dette i tankene er det fantastisk at Chico - med endel irettesettelser, riktignok - godtok å ha to digre hunder på besøk! Før vi dro, oppnådde vi at Tiny og Chico sov i samme seng! De spiste og drakk av hverandres matskåler, Tiny plukket opp og bar rundt på Chicos kjære kosedyr uten at han så mye som laget en lyd (men han kikket lettere sjokkert opp på meg) og de gikk alle tre ved siden av hverandre og snuste på de samme spennende luktene.
Mandag hadde jeg faktisk med de to "gutta" på tur til Fløifjellet. Søs og mannen måtte på jobb og Inky var dønn utslitt etter mange dagers spenning, så hun ble igjen i leiligheten for å passe på dyna og sengen min. De andre to bustebartene måtte gå fint på plass, passere hunder, folk, skrålende unger, sykler, barnevogner, eldre med rullatorer og høylydte turister med overaktive kamerablitzer. Dette er ting som Tiny virkelig også trenger å øve seg på. Han er ikke vant til så mye action og kan lett bli stresset. Chico vil gjerne ha oversikt over alt som skjer, men han ga det opp og de begge taklet turen og alle inntrykkene forbausende bra! Jeg korrigerte litt av og til, men de gikk snart inn i "arbeidsmodus", som jeg kaller det, og travet avgårde mens hodene boppet opp og ned og ørene vippet i takt med hodeboppingen. Vel fremme ved utkikken fikk de beskjed om å sitte pent foran kiosken og vente mens jeg gikk inn for å handle noe å drikke. Etterpå måtte de vise et helt kobbel av kinesere at de kunne "sitt", "ligg", "pannekake" og "gi labb" for noen godbiter mens vi ventet på neste avgang med Fløibanen tilbake til sentrum. Tiny og Chico satt pent side om side som to tente lys uten å bry seg med turistenes høylydte utbrudd eller andre hunder på slep etter sine eiere - jeg var mektig stolt av dem begge og skamroste dem til de stod stolte som frisere og myste utover horisonten!
Tirsdag morgen skinte solen fra skyfri himmel. Inky og Tiny spratt opp da jeg begynte å pakke sammen for å gjøre klar til hjemturen. For å unngå morgenrushet, gikk jeg en tur med dem før vi inntok Langsnute-ekspressen, som jeg har døpt Touranen. Nede ved Kalfarveien ligger det en gammel gravlund som ikke er i bruk lenger. Den fungerer vel heller som en park. Vakker er den med store, tilårskomne trær, formklippede bøkehekker og ulike prydbusker - og grønne plener hvor jeg lot Inky og Tiny gå fri for å strekke på beina før den lange kjøreturen hjem. Parken ligger nedsunket i forhold til veien og et smijernsgjerde og en høy mur skiller den fra Kalfarveien. Gjerdet og steinmuren rammer inn parken og det er kun én vei inn i parken, noe som gir god oversikt. Jeg koste meg og kastet pinne med Tiny, Inky kom innom for litt klapp og klem, fuglene kvitret fra tretoppene og jeg glemte nesten av vi var "midt i byen" den siste dagen i september!
Bergen Zoo
Plutselig ble jeg oppmerksom på at det stod masse folk langs gjerdet og kikker ned på oss. Jeg følte meg litt som den nyeste attraksjonen i Bergen Zoo! De stod virkelig på en lang rekke, lente seg på gjerdet og smile fra øre til øre. Jeg synes i grunnen det var en morsom måte å avslutte Bergensbesøket, så jeg samlet sammen bustebartene og sa takk for oss. Det blir ikke lenge til jeg fyller opp Langsnute-ekspressen og drar vestover igjen - når vårsola skinner og fuglene igjen kvitrer fra tretoppene, drar vi på nye eventyr i en av norges vakreste byer sammen med verdens fineste bustebarttrio. Jeg sier "trio" fordi onkel Chico, som jeg nå kaller ham, raskt vant mitt hjerte. Vi skal nok med tid og stunder bli riktig gode venner.
 |
| En ekte herre med bart |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar