Min fantastiske Tiny

Jeg fikk lyst til å skryte av min fantastiske ulvehund Tiny. Vi har et spesielt sterkt bånd - og noen ganger glemmer jeg at han passer på meg like mye som jeg passer på ham.

Tiny tar overblikk og passer på.

Det virker så lenge siden jeg hentet ham i Nord-Norge og vi tok togreisen sammen hjem til Sørlandet, hvor vi bor. Den gangen hadde han behov for å ha meg nær hele tiden. Jeg måtte gå på badet med døren på gløtt. Jeg sov på en madrass ved trappen i andre etasje. Tiny sov på sin madrass rett ved trappen i første etasje. Han skulle øve seg på å sove i stuen sammen med hjortehunden Inky, slik at jeg kunne flytte inn på soverommet vårt om natten igjen. Det tok 3 uker. Jeg flyttet madrassen bittelitt hver kveld. Etter hvert sov han i sofaen eller dobbeltsengen i stuen sammen med Inky, men det tok lang tid. Som regel lå han ved trappen, selv om jeg forlengst hadde flyttet inn på soverommet igjen.

På tur holdt han seg veldig nærme meg. Hver gang Inky fikk lokket ham til å løpe en runde, tok det ikke lang tid før han plutselig husket på meg - og kom i full fart tilbake. Ettersom tiden gikk, tok han stadig lengre turer bort fra meg - men den dag i dag holder han seg nær og sørger for at han har meg innen øyesyn.

Etter tur og lek, trengte han å sove. Jeg satt i sofaen og Tiny lå ved siden av. Brått våknet han og søkte etter meg med blikket. Idet han fikk øye på meg, datt hodet tilbake i sofaen. Til slutt fant jeg ut at dersom jeg holdt fast om den ene baklabben hans, sov han godt og trygt uten å bråvåkne. Den dag i dag strekker han baklabbene opp i fanget mitt når han ligger i sofaen ved siden av meg. Han har ikke behov for at jeg holder i labben hans lenger, men han synes det er koselig tror jeg.

----------------"------------------

Selv om jeg ønsket meg hund siden jeg var jentunge, tok det mange år å ta avgjørelsen å få hund i hus. Jeg var mye syk under oppveksten og inn i voksen alder. Etter at jeg aksepterte det å være uføretrygdet, fikk jeg det bedre. Det var veldig vanskelig å godta at jeg ikke skulle få delta i arbeidslivet, men hensynet til familien - som også led under at jeg var så mye syk - måtte komme først. Så, etter mange rolige år, fikk jeg endelig ønsket mitt oppfylt. Først med hjortehunden Inky, så vår elskede ulvehund Tiny - og nå i høst hjortehund/borzoimixen Spliff. Jeg vedlikeholder kropp og sjel med mine turer i skog og mark sammen med dem. Vondter og kroppsverk glemmes; det er ren meditasjon å være ute i naturen.

Mange sier at jeg må da føle meg veldig trygg sammen med mine store hunder når jeg er ute på tur. Jeg svarer alltid at jeg har den motsatte følelsen; det er jeg som passer på dem. De er under mine vinger og jeg skal sørge for at det ikke hender dem noe vondt. Det har liksom ikke falt meg inn at jeg også kan trenge å passes på..

Tiny oppdaget at jeg begynte å bli syk lenge før jeg gjorde det. Når jeg tenker tilbake, så startet det med at han laget en "usynlig boble" rundt meg. Hver gang Spliff kom løpende, stoppet Tiny ham før han kom for nær meg. Så kom Tiny tilbake til meg og gikk rolig ved siden av.

Det var litt skummelt å bli så fort dårlig. Jeg har gått fra å lett kunne gå 4-5 timers tur på omtrent 2 mil, til å nesten ikke kunne gå 2 km engang! Og det bare på en måned, halvannen! Besøkshundtreningen vår har jeg måttet avslutte - noe jeg er fryktelig lei meg for, spesielt fordi Tiny passet så godt til det. Han var så stolt, så stolt over å jobbe for og sammen med meg. Jeg blir nesten litt rørt når jeg tenker på det.

Han vokser på å ha en oppgave og det synes på hele ham.

Men nå passer han på meg istedet. Jeg føler det - og ser det på ham. Tiny holder seg nærme - ikke for sin egen del denne gangen, men fordi han passer på meg. Han stikker snuten inn i hånden min når vi er ute. Han gir Spliff reprimander dersom han blir for voldsom i nærheten av meg. Han sover i bunnen av trappen om natten. Han legger hodet i fanget mitt i sofaen i stedet for baklabbene sine. Han snur og går hjemover når han skjønner at jeg ikke orker å gå lenger. Både hjemme og ute hender det at han stiller seg opp og liksom tar et overblikk. Passer på at alt er som det skal. Noen ganger "hoster" han litt fra dypet av magen, liksom for å advare andre om at nå er det han som har ansvaret.

Det føles litt uvant - men veldig godt - å være under vingen til en irsk ulvehund. Så lenge jeg trenger det.

Min fantastiske Tiny.

Tiny går mellom meg og Spliff.