(nesten) Påskestemning på Hamresanden

Dyp snø med skare på har forårsaket såre poter på mine firbeinte venner. I går prøvde vi oss på en liten skogtur. Håpet var at vi skulle kunne gå oppå snøen.. Noen steder gikk det helt fint, mens andre steder gikk det heller dårlig. For hvert tredje skritt tråkket vi gjennom skaren og beina sank dypt ned i snøen, som forøvrig rakk meg til midt på låret. Sukk. Derfor var vi alle lett desperate etter et tursted hvor dyrene kunne strekke på beina uten å få såre tær og hvor jeg kunne gå uten å miste brodder, få snø oppi støvlene og bruke en time på å gå 500 meter!

Min kjære mann foreslo å dra ned til byen. Jeg hadde en flott romjulstur til Hamresanden friskt i minnet, så da kjørte vi dit. Det var et smart trekk. Ikke bare fikk dyrene langet skikkelig ut, men i le for vinden rådet nesten påskestemning! Solen varmet i ansiktet og det luktet varmt gress fra de bare flekkene.

 

Inky og Tiny koste seg tydelig med å sette potene i det myke underlaget. De brukte lang tid og snuste overalt, satte signaturen sin ekstra mange steder og leste gamle og nye spennende artikler i hundemagasinet.

 

Det blåste stiv kuling med storm i kastene langs Topdalsfjorden i dag, men i det vi rundet den ytterste pynten, kom vi i le for vinden og det ble aldeles nydelig i sola. Vi gikk helt nede i vannkanten, utenfor snøen. Det gjorde ingenting at vann skvulpet oppi støvlene mine. Tiny ble til og med inspirert til å kjenne på vannet!

 

Jeg tror han synes det var litt kaldt..

 

Han kom snart travende opp igjen og ristet seg kraftig.

 

Inky har løpetid. Det medfører rampethet og sterkt nedsatt hørsel.. En velprøvd taktikk er å få med seg Tiny på små ekskursjoner langt vekk fra "mor". Heldigvis er ulven mammadalt, så de løper ikke langt før han snur og kommer tilbake helt på egen hånd. Inky blir klokelig med. Litt furten.

 

Tiny følger alltid godt med hvor jeg befinner meg og er faktisk flinkere på innkalling enn hjortisen!

 

Mens jeg gikk der i vannkanten, ble mine tanker avbrutt av en rar lyd. Det hørtes ut som klirring i tusen skjøre glass. Det var julens kuldegrader som hadde brukket opp i små biter og samlet seg i fine mønstre langs land. I dag viste gradestokken 8 varme, så det vakre klokkespillet kommer ikke til å vare lenge.

 

Litt lenger inne i bukta, var isflakene noe større..

 

Etter å ha vært på Hamresanden i et par timer, begynte Tiny å få et blikk som sa at sofaen kallet. Men is på snutetippen kikket han rundt seg og pep litt sørgelig. Selvfølgelig hermet han bare etter Inky. Han kikker alltid på hva Inky foretar seg, deretter gjør han omtrent det samme. Inky hadde nemlig bestemt seg for at nuh var det nok tur! Når hun bestemmer at vi har gått langt og lenge nok, setter hun seg demonstrativt rett ned på baken og furter. Jeg tar hintet. Litt må en 7 år gammel hjortisfrøken få lov til å bestemme.

 

Her sitter Inky-Dinky og furter og vil hjem.

Så vi gikk hjemover. Men det var en riktig fin tur i solskinn på Hamresanden. Jeg fikk nesten litt påskestemning i le for vinden, dyra fikk løpe av hjertens lyst uten å få såre labber og til slutt har jeg kost meg med å se på bilder og skrive blogginnlegg. Hver gang jeg kikker gjennom bilder fra dagens tur, er det nesten som om jeg går turen én gang til..