Jeg skulle gjerne ha brukt massevis av spalteplass på å ramse opp alt som har skjedd siden siste innlegg, men det kommer antagelig til å kjede vettet av mitt (nokså fåtallige) publikum, så det skal jeg la være! Jeg starter heller med dagen i dag og tar det herfra.
Etter en lang og varm sommer, er høstfølelsen tilbake. 15 grader og regnbyger. Det damper fra skogbunnen og alle slags rare sopp popper opp både her og der. En liten kantarellfangst er det blitt, men håper på flere snarveier til sopp!
Tiny begynner å bli voksen.. Han har på mange måter roet seg veldig. F.eks. fyker han ikke hit og dit som et løsrevet elektron idet jeg slipper ham ut av bilen! I hvert fall ikke om han har halsbånd og lenke på! Grima er kun for sikkerhets skyld når vi går i byen - han trenger den egentlig ikke lenger. Oppfører seg fint og går pent.. for det meste (noen ganger må jeg minne om at han ikke skal gå foran, da..).
I tillegg begynner vårens og sommerens langturer å vises på ham. Tiny har fått en muskel eller to!! Før pleide han å ligge rett ut i timesvis i tillegg til å bli Stiv & Støhl as. etter 2-3 timer på heia. Nå har han også energi til kveldslek og har nesten ikke vondt i kroppen, selv etter en tur til Naspe-/1000-års varden!
Nå trenger bare det persillebladet av en matmor han har å komme seg ordentlig på beina, så skal vi ta en høsttur til Bergen. Der skal vi klare å ta oss fra Fløien til Ulriken. Det er målet i hvert fall!
Han er også snill og grei på fellestur. Høflig og respektfull - dersom det ikke deles ut godis, da!! I så tilfelle kan han bli en smule uhøflig. Han sikler på hånden som deler ut godteri!!! Dessuten sniker han i køen!!!
Nydelig er han da, den lille store ulvehunden vår. En pailabbet masekopp som sikler og noen ganger maser fælt idet vi skal gå ut døra. En sjarmerende bustebart som viser at han tenker, føler og forstår så mye. En stor hund med et stort hjerte. Vår egen koseklump. Det er vanskelig å forklare hvor mye denne hunden som har et 15 kilos "overtak" på meg, har krøpet under huden min og allerede gjort et uutslettelig inntrykk. Det er bare et annet pelsdyr som har klart å gjøre det samme; nemlig mitt eget hjerte, Inky.
Inky-min-dinky-doo! Vår kjære gamle hjortehund. Hun henger fremdeles med, på tross av forkalkninger i ryggen og kreft. Hver dag vi får sammen med henne fremover er en gave. Hun forteller oss hvordan hun har det og vi skal se og lytte.. men fremdeles har hun liv å leve. Hun spretter opp hver kveld for å få maten sin. Hun gir oss et par vennlige vipp med halen fra sengen sin og strekker velbehagelig på seg når hun får kos og klapp eller bare litt godord i forbifarten. Hun vil gjerne være med på alt, selv om hun ikke klarer å gå de lengste turene lenger. Lek og moro bestemmes av dagsformen, men hun livner til om det vanker en fellestur sammen med andre langbeinte langsnuter. Hver kveld har hun tulltak på stuegulvet. Da står hun midt i rommet og logrer til seg selv. Plutselig hopper hun til og gjør lekebevegelser. Spretter hit og dit som en galning. Tiny synger litt bekymret fra sengen sin. Han synes ikke slik galskap gjør seg inne sent på kvelden! Ja, hun har fremdeles liv å leve vår gamle og kjære hjortehund. Vår egen Inky. Min første hund og firbeinte sjelevenn.
Se så skjønn hun er, vår vakre hjortehund. Litt hvit rundt nebbet og over øynene er hun blitt siden sist. Øynene er like snille, da. Fins det noe vakrere eller mer sjelfullt enn et par hjortehundøyne?? Jeg bare spør..
------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg kommer til å slette den gamle hagebloggen min og heller skrive litt hagegreier her, for realiteten er at jeg gidder ikke skrive to forskjellige blogger. Så lat er jeg på den fronten! Så om du vil lese litt hage-stuff, se neste innlegg ;) Dessuten heter jo denne bloggen En hund etter hage, så det er jo lov med hagegreier her også! Det har jeg jo på en måte annonsert i navnet!!
Over (men ikke ut).
Lene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar