Prosjekt: PORTRETTFOTO

Det hele startet med at noen la meg til i en fjasbokgruppe for fotointeresserte - samtidig med at ei foreslo at vi i ulvehundklubben skulle leie inn en fotograf til å ta portrettbilder av oss og ulvene våre.

Dessverre ble vi for få til å kunne leie inn fotograf, noe som jeg ble veldig skuffet over. Jeg synes nemlig han tar fantastisk flotte bilder (sjekk ut @dogsbestman på Instagram eller Truls Bakken på FB). I tillegg hadde vi jo fått lov til å låne et fantastisk flott sted å ta bildene. Men, men.. kanskje vi får sjansen en annen gang.

Uansett - fotogruppa inspirerte meg til å forsøke selv! Jeg har fått masse gode tips og det har sparket meg litt i baken når det gjelder å komme i gang med å bruke kameraet "ordentlig". Jeg har nok vært altfor lat og stort sett brukt autoinstillinger. Nå har jeg huskelapper med blenderåpning, lukketid og iso liggende i kameraveska! :D Det har vært utrolig gøy og jeg ser jo at hvis jeg lærer dette, kan jeg få mye bedre bilder fremover.

Altså. Til nå har jeg tatt sånn ca. 5385 bilder på hver tur og blitt fornøyd med to-tre stykker. Nå forsøker jeg å ta to-tre bilder på hver tur, men være nøye med innstillingene.

I dag tok jeg dette av Spliff og jeg. Han trengte en helt-alene-med-mamsen tur for å zoome, så vi gikk inn til Krokvann. Det er et stykke utenom stien, så jeg var ikke så redd for å bli overrasket av andre turgåere.

(Merkelig nok gjør det meg ikke noe å poste bildene her eller på FB, men jeg hadde dødd om noen hadde sett meg der ute i skogen!)

Det ble en urkomisk fotoseanse! Jeg innså plutselig absurditeten i det å stå midt uti skauen med finkjole på, barbeint i sånn ca 6 grader! Fikk et lite latteranfall. Ikke før jeg hadde hentet meg inn, oppdaget jeg at jeg hadde satt meg i en maurtue!! Like etter det, forsvant Spliff etter en elg som fikk øye på oss fra andre siden av vannet og rautet fornærmet før den stormet inn i skogen igjen!

Da pakket jeg sammen og dro hjem igjen. Likegreit, for det begynte å regne.

Men selv om det er jeg som står foran kamera, så er det greit å øve seg på denne måten. Jeg får jo se hva som fungerer, ikke fungerer så bra. Dessuten er det jo jeg som stiller inn kameraet og trykker på utløseren. (Fjernutløser). Er egentlig ikke tøff nok til å spørre andre om de vil være "modell"/offer. Selv om ei snill venninne ha stilt opp et par ganger så jeg har fått prøvd meg. Veldig vanskelig og ikke så lett som en skulle tro! Skjønner at fotografer må ha utdannelse og øve, øve, øve :D I tillegg trenger de det lille ekstra som gjør at bildene blir spesielle.

En positiv ting, i tillegg til at jeg lærer kameraet bedre å kjenne, er at jeg omsider får øvd meg i å bli tatt bilder av :P Det haaaaaater(!!!) jeg nemlig. Av hele min sjel. Virkelig avskyr det.. i den grad at det neppe fins et eneste ordentlig familiefoto av meg. Jeg gjemmer meg eller geiper stygt på absolutt alle sammen! Eller jeg har et sånt påklistret familiesmil som ikke er særlig flatterende.

Jeg synes fremdeles at jeg ser ut som en fjøsnisse, men jeg forsøker i alle fall å stå pent oppreist og ikke lage grimaser :D Det hjelper også at jeg har verdens vakreste "rekvisitter" - Spliff og Heike <3

Lørdag neste uke skal noen av oss treffes for å ta bilder av hverandre - det blir gøy. Får håpe vi får litt solgløtt i alle fall. Lys er viktig har jeg lært nå :)